Thomas Schelling, tidligere “Nobelpris”-vinner i økonomi, blir intervjuet i the Atlantic i et to delers intervju som kan leses her og her. Intervjuet hopper mellom en del ulike tema, men mye av det dreier seg om klimaproblemet og hva som må gjøres for å løse det.
Schelling bruker en relativt lite teoretisk angrepsvinkel. Snarere enn å være opptatt av “enforcement mechanisms” og straffemekanismer ift avtalebrudd, så mener han USA burde opprette en gruppe med et knippe høytstående politikere som skulle jobbet med å utvikle et sett med forpliktende handlinger. Deretter burde disse snakke med andre store land – og hele tiden fokusere på konkrete tiltak som skal gjøres nå, og ikke vage, fine ord om store reduksjoner på 30 års sikt.
I don't worry much about enforcement. I think that if the major countries reach an agreement they'll do their best to do what they said they would do. But if you say what you're going to do is get emissions down by 15% in 20 years, none of them knows what that means. That's not a commitment to something they're going to do; that's a commitment to some vague aspirational goal or something.
Et problem han er opptatt av er at 5/6 av de som vil oppleve problemene ved klimaendring vil være født i det vi i dag kaller u-land, noe som vil gjøre det vanskeligere å motivere folk i vesten til å gjøre noe med problemet. Han foreslår å bruke mulige (men lav-sannsynlighets) terskel effekter til å overdrive farene for å motivere for riktig handling (!). I virkeligheten, anslår han, vil endringene ha lite å si for rike lands velstand, mens de vil være katastrofale for fattige land. Han vil derfor ikke begrense deres vekst-forsøk i det hele tatt, men mener rike land bør finansiere det å gjøre utviklingslands økonomier i vekst grønnere – noe som vil kreve nye institusjoner og mye jobb å få gjort på en god måte.
Well, I think you have to realize that most people have very strong moral feelings. I think in a lot of cases they're misdirected. I wish moral feelings about a two-month old fetus were attached to hungry children in Africa. But I think people have very strong moral feelings. In fact, I'm always amazed by the number of people who at least pretend they're worried about the polar bears.
Mot slutten trekker han frem moralske følelser som noe som er så sterkt at vi må gå utover en “rational choice” forståelse av problemet, og han trekker frem kirken som en institusjon som kunne betydd mye mer hadde den gått hardt ut (“vi må ta vare på skapeverket Gud har gitt oss ansvaret for”).
Og så, tilslutt, et lite hjertesukk av typen Michael Crichton utnyttet i sin anti-klimakamp thriller “state of fear”:
But I tend to be rather pessimistic. I sometimes wish that we could have, over the next five or ten years, a lot of horrid things happening -- you know, like tornadoes in the Midwest and so forth -- that would get people very concerned about climate change. But I don't think that's going to happen.
