John Bøhmer, bosatt i Kenya, vant Fianncial Times og HPs konkurranse for beste klima-innovasjon. Hans “Kyoto-box” er en enkel konstruksjon av to pappesker, sølvfolie, svart maling og et litt pleksiglass som kan erstatte små vedovner for matlaging, koking av vann osv i solfylte u-land, og som koster $6 å lage per stk. Løsningen virker god siden det både er et stort marked (oppimot halvparten av jordens befolkning brenner ved for å tilberede mat), klart utslippsreduserende potensiale, og dessuten en praktisk fordel for brukeren så den faktisk vil være ønsket av målgruppen (trenger ikke strøm og fjerner mye av behovet for å sanke brensel).
Bøhmer har også uttalt seg kritisk til norsk klimapolitikk til Ny Tid etter å ha slitt med å vekke interesse for ideene sine hos norske myndigheter:
– Denne ideen illustrerer hva som er feil med norsk klimapolitikk. Jeg har utviklet denne pappkokeren etter å ha vært ute i felten og snakka med folk, og funnet ut av hva de trenger for å kunne kutte utslippene. Norsk politikk utformes derimot for å gagne norske storselskaper som Statskraft og StatoilHydro
[…]
Norge sender ut konsulenter som knapt rekker å gå av flyet før de har skrevet ferdig en rapport og reiser tilbake. Norge må slutte å trykke en ferdigtygd modell ned over hodet på andre. I stedet må man komme seg ut i felten og snakke med folk flest. Kapitalismen er bra på den måten at gründere som meg vurderer etterspørselen i markedet, så må vi finne løsninger som passer. En grønn kapitalisme må utvikles i tett samarbeid med verdens fattige. Våre prosjekt er alltid en joint venture med lokalbefolkningen her, vi deler 50/50. Vi er nå i gang med en avtale med masaiene. Vi stiller med teknologien, de med land.
[…]
– Jeg har sendt 200 søknader til forskjellige norske organer, men kun fått napp to ganger, sier Bøhmer.
Disse pengene fra Polyteknisk forening og Innovasjon Norge utgjør under ti prosent av de fem millioner kronene Bøhmer så langt har brukt på å utvikle forskjellige klimaverktøy gjennom selskapet Kyoto Energy Ltd. Resten av utgiftene har han dekket med midler som tidligere er tjent inn på gründervirksomhet innen informasjonsteknologi og eiendom.
– Norad har vært avvisende i årevis, og en av lederne der sa klart ifra til meg at «du må ikke tro vi er en bank». Hva i all verden skal det bety? Nå i vår sa Norad endelig at det er spennende med solenergi i utviklingsland, men det tar jo årevis å få penger fra Norad. Norges forskningsråd sier at de ikke støtter solvarme-prosjekter, kun sol-elektrisitet. FN er også vanskelige å få med på praktiske løsninger. Diplomater ser ned på ingeniører. Men det er da ikke policyutformere som har brakt verdenshistorien framover. Det er utvikling av nye verktøy og teknologiske framskritt som bringer verden framover. Jeg spurte Erik Solheim for to år siden om han ville bidra til å få i gang noen av prosjektene mine, men han svarte at han ikke visste hva som ville fungere i markedet, så derfor støttet de ingen. I stedet flyr han verden rundt og promoterer programmet Olje for utvikling. Tror han virkelig at det vil fungere?
