torsdag 30. april 2009

Geoengineering som et verktøy for å lukke øynene for realitetene?

Worldchanging har et lite essay med et enkelt argument som blir presentert gjennom en morsom metafor:

Imagine finding yourself aboard a burning ocean liner. An increasing number of people are trying to put it out -- and they stand a good chance, if they can get access to the fire axes and hoses. Unfortunately, some rich old fat guys are sitting in deck chairs blocking the equipment, enjoying drinks and appetizers, and every time the other passengers try to get them to move, the rich old fat guys say they don't really believe in the fire, and even if it does exist, it probably can't be put out so we should just trust in the new lifeboat being built. And, sure enough, there on the deck is a guy is a brilliant, somewhat unworldly professor, busily sketching a design for a new lifeboat as the smoke billows in larger and larger clouds.

That's a pretty fair analogy for the situation in which we find ourselves, and for the role geoengineering is playing in the climate debate.

fredag 24. april 2009

Adferdsøkonomi og miljøvalg

En ny artikkel på et miljøorientert Yale nettsted gir en grei og glatt innføring i noen av måtene adferdsøkonomi brukes på miljø-relaterte handlinger.

onsdag 22. april 2009

Er geoengineering uunngåelig?

Geoengineering – løst beskrevet som bruk av teknologi for å endre jordens klima – kan ifølge en artikkel i Newsweek senke temperaturen på jorden utrolig mye billigere enn utslippskutt.

Britain's authoritative 2006 report on the cost of cutting emissions enough to stabilize temperatures put the price tag at about 1 percent of the world's annual GDP; other estimates run as high as 4 percent. The options for cooling the planet by deflecting solar rays are far cheaper: for one thousandth of 1 percent of GDP, "you could bring on an ice age," says Keith.

[…]

Dette betyr – hevder artikkelen – at vi både risikerer at den politiske viljen til tunge forhandlinger og dyre utslipssreduserende tiltak forvitrer, og at enkelte land kan komme til å gjøre dette på egen hånd.

The technology is potentially so cheap that virtually any nation, or at least a middle-rate power, could undertake a climate-cooling project on its own. And as the grand river-diversion projects of the former Soviet Union and China have shown, certain kinds of regimes are far more confident of their ability to reshape the environment. It's entirely possible that someone is going to use the technology eventually, especially in countries where droughts and other climate-related weather become a political issue. "If one country can do it, another can," says Scott Barrett, an economist at Johns Hopkins University. "Along with climate change, there'll be an increase in political tensions."

fredag 17. april 2009

Nytt CCS institutt åpnet

Australia har åpnet et Global Carbon Capture and Storage institutt som skal motta årlige bevilgninger på opp til $100 mill.

The Institute is being established by the Australian Government to accelerate the deployment of CCS technology globally and facilitate the sharing of information.

It has already received international support with 85 bodies, including 16 national Governments and more than 40 major companies, signing on as foundation members and collaborating participants. More members are expected to join by 1 July 2009 when the Institute will become a separate legal entity.

torsdag 16. april 2009

Breaking news: CO2 er bare søtt og koselig…

Vet ikke hva mer man kan si til dette:

Klimaet går til helvete selv om verdens politikere får til alt de prøver på….

EU, OECD, India, USA, Brazil og andre land har alle lansert sine ulike mål for klimautslippsreduksjoner. Obama har som mål å ha USAs utslipp 80% under 1990-nivå innen 2050, India å ikke overstige i-lands per capita utslipp osv. Men hva om vi tok alle disse drømmene og realiserte dem – hvor stor effekt ville det ha på utviklingen av klimaproblemet?

Dette spørsmålet ble nylig forsøkt besvart ved å oversette politikerenes målsetninger til utslippsbaner, summere disse til en global utslippsbane, og deretter mate dette inn i en klimamodell. Resultatet, som også diskuteres på Climate Progress bloggen, er nedslående og illustreres av figurene nedenunder: Atmosfærisk konsentrasjon av klimagasser stiger til litt under 800 ppm innen år 2000, mens det “trygge” nivået ofte anslås å være mellom 350-450 ppm.

Med andre ord: Dagens politiske forslag er utilstrekkelige for å oppnå de klimamålene forskere mener trengs (i atmosfærisk klimagasskonsentrasjon og temperaturøkning).

Norsk vinner av klima-innovasjonskonkurranse

John Bøhmer, bosatt i Kenya, vant Fianncial Times og HPs konkurranse for beste klima-innovasjon. Hans “Kyoto-box” er en enkel konstruksjon av to pappesker, sølvfolie, svart maling og et litt pleksiglass som kan erstatte små vedovner for matlaging, koking av vann osv i solfylte u-land, og som koster $6 å lage per stk. Løsningen virker god siden det både er et stort marked (oppimot halvparten av jordens befolkning brenner ved for å tilberede mat), klart utslippsreduserende potensiale, og dessuten en praktisk fordel for brukeren så den faktisk vil være ønsket av målgruppen (trenger ikke strøm og fjerner mye av behovet for å sanke brensel).

Bøhmer har også uttalt seg kritisk til norsk klimapolitikk til Ny Tid etter å ha slitt med å vekke interesse for ideene sine hos norske myndigheter:

– Denne ideen illustrerer hva som er feil med norsk klimapolitikk. Jeg har utviklet denne pappkokeren etter å ha vært ute i felten og snakka med folk, og funnet ut av hva de trenger for å kunne kutte utslippene. Norsk politikk utformes derimot for å gagne norske storselskaper som Statskraft og StatoilHydro

[…]

Norge sender ut konsulenter som knapt rekker å gå av flyet før de har skrevet ferdig en rapport og reiser tilbake. Norge må slutte å trykke en ferdigtygd modell ned over hodet på andre. I stedet må man komme seg ut i felten og snakke med folk flest. Kapitalismen er bra på den måten at gründere som meg vurderer etterspørselen i markedet, så må vi finne løsninger som passer. En grønn kapitalisme må utvikles i tett samarbeid med verdens fattige. Våre prosjekt er alltid en joint venture med lokalbefolkningen her, vi deler 50/50. Vi er nå i gang med en avtale med masaiene. Vi stiller med teknologien, de med land.

[…]

– Jeg har sendt 200 søknader til forskjellige norske organer, men kun fått napp to ganger, sier Bøhmer.

Disse pengene fra Polyteknisk forening og Innovasjon Norge utgjør under ti prosent av de fem millioner kronene Bøhmer så langt har brukt på å utvikle forskjellige klimaverktøy gjennom selskapet Kyoto Energy Ltd. Resten av utgiftene har han dekket med midler som tidligere er tjent inn på gründervirksomhet innen informasjonsteknologi og eiendom.

– Norad har vært avvisende i årevis, og en av lederne der sa klart ifra til meg at «du må ikke tro vi er en bank». Hva i all verden skal det bety? Nå i vår sa Norad endelig at det er spennende med solenergi i utviklingsland, men det tar jo årevis å få penger fra Norad. Norges forskningsråd sier at de ikke støtter solvarme-prosjekter, kun sol-elektrisitet. FN er også vanskelige å få med på praktiske løsninger. Diplomater ser ned på ingeniører. Men det er da ikke policyutformere som har brakt verdenshistorien framover. Det er utvikling av nye verktøy og teknologiske framskritt som bringer verden framover. Jeg spurte Erik Solheim for to år siden om han ville bidra til å få i gang noen av prosjektene mine, men han svarte at han ikke visste hva som ville fungere i markedet, så derfor støttet de ingen. I stedet flyr han verden rundt og promoterer programmet Olje for utvikling. Tror han virkelig at det vil fungere?

onsdag 8. april 2009

“Smart grids” – hva mener man egentlig?

Syntes denne artikkelen fra Wired var nyttig i forhold til å konkretisere hva slags ting man ser for seg i de nyere, “grønnere” elektrisitetsnettene man hører snakk om. De forklarer kort hvorfor de tidligere regionale monopolene har skapt en infrastruktur som ikke lenger er formålstjenlig, og tar for seg sju forbedringer de mener kan gjøres (legger dem ut slik de tar dem for seg, uten at jeg har gjort noen selvstendig vurdering av hvor fornuftig dette er):

  1. Kraftproduksjon overalt – gjør det enkelt for privatpersoner å, f.eks., installere solkraft på taket og selge overskudsstrøm inn i nettet
  2.  Forbedr langdistansje-overføring av strøm. Slik at store, ubrukte områder som egner seg for vind eller solenergi kan produsere energi for bosetninger som er langt unna.
  3. Installer batteri/lagringskapasitet slik at fornybar energi (som produseres når solen skinner eller vinden blåser) kan lagres
  4.  Forbedr systemoversikten slik at det blir mer overskuelig hvor det produseres, hvor det konsumeres, hvor det er problemer osv – slik at aktørene kan ta bedre valg.
  5. Introduser nye typer kraftkontrakter for å stabilisere pris og gjøre det mulig å planlegge kraftproduksjon bedre
  6. Betal større brukere for å kutte kraftbruk på kort varsel mot lavere kostnader – ifølge en fyr de har snakket med er 10% av USAs kraftproduksjonskapasitet tilstede for å ta det siste prosentpoenget av etterspørselen (“peaks”). Siden denne siste topp-produksjonen er veldig dyr, er det firmaer som er villige til å kutte forbruket på kort varsel for mindre enn det det ville kostet å produsere mer. Dette har blitt innført i enkelte områder og funker.
  7. Gjør det mulig for forbrukere å få bedre kontroll på eget forbruk, modifisere det på smarte måter og få besparelser i egen lomme.

fredag 3. april 2009

Er skogbevaring misledende utslippsreduksjoner?

Greenpeace uttaler seg skarpt mot at det skal tillates å omsette klimakvoter basert på skogbevaring. Argumentet er at det ville føre til kollaps i kvoteprisene (75% reduksjon i forhold til baseline 2020 ifølge ett anslag) – og dermed avspore den globale innsatsen for å redusere utslipp. Argumentet, så vidt jeg forstår, baserer seg på følgende:

"Countries like China, India and Brazil could lose tens of billions of dollars for clean energy investments if forest protection measures are included in an unrestricted carbon market,"

Samtidig står det ingenting i artikkelen som tilsier at dette ikke er reelle utslippsreduserende tiltak – det virker mer som om Greenpeace mener dette vil ta fokuset vekk fra de grepene som de mener er viktige.

Samtidig skal man være forsiktig med å tolke for mye ut av en ufullstendig artikkel som kanskje ikke engang gjengir hovedpoenget deres korrekt.