Hvordan fordele kostnadene ved å redde klimaet

Fortidens utslipp var dominert av land som i dag er rike. Fremtidens utslipp vil i stor grad være dominert av land som i dag er fattige. Hvem skal kutte, og hvem skal bære kostnadene? Rike land er skeptiske til å kutte dyrt hjemme når dette monner lite gitt fremtidige utslipp fra dagens fattige, de fattige vil ikke betale for kutt så lenge de er fattige.

Et nytt forslag forsøker å vri på det hele ved å ta inn over seg at alle land har sine “high emitters,” og at det er ens egne “high emitters” hvert land skal betale for. Som beskrevet i New Scientist:

Under this framework, the international community would draw a single, global line for carbon emissions. Countries would then be responsible for reducing the carbon footprint of individuals living above that line. Emissions from individuals living below the line do not factor into the accounting.

Overall, the researchers found that the United States and China would have the largest carbon dioxide reduction targets, while Russia, India, the Middle East, South Africa and north Africa would all have sizable targets, due to their energy industries.

The proposal also sets a floor for the 3 billion people predicted by 2030 to be emitting less than one ton of carbon dioxide a year. Those people—the poorest of the poor—should focus solely on bettering their lifestyles, and they should do so via any economical means, the authors say.

Selv om tanken er interessant er det vel lite trolig at et land som kina vil gå inn for eller akseptere et prinsipp som medfører store økte forpliktelser og kostnader for dem. Til en viss grad er det nok nasjonale interesser som ligger bak mye av diskusjonen om det som på overflaten presenteres som diskusjoner om “rettferdige” fordelingsprinsipper.

Kostnader ved CCS – ENDA høyere?

Nok en rapport er ute om kostnader ved fangst-fasen av CCS (karbonfangst og –lagring) teknologi. Denne gangen er det Harvard Universitetets Belfer Center for Science and International Affairs som er ute, og de anslår at kostnadene med eksisterende teknologier vil øke kostnadene på kraftverk med 8-12 cents per kwh, og at dette vil falle ned mot 2-5 cents per kwh over tid. Konvertert til dollar per MWH er altså anslaget at kostnadene vil øke med 80-120 $/MWH til å begynne med, men at dette vil falle ned mot 20-50 $/MWH etterhvert.

I forhold til tidligere tall ligger disse høyt. Jeg har tidligere samlet inn tall fra IPCC sin spesialrapport om karbonfangst og lagring (rapporten fins her), og deretter sammenholdt med tall fra MITs rapport om fremtiden til kull (den fins her) og diverse andre kilder. Utifra disse anslo vi økte kostnader mellom 15 og 40 $/MWH avhengig av teknologi (billigst for nybygde IGCC kraftverk, dyrest for ettermontering på kraftverk drevet av pulverisert kull).

Den nye rapporten anslår dermed tildels betydelig høyere kostnader. Det skyldes ulike faktorer.

The FOAK estimates are higher than many published estimates. This appears to represent a combination of previous estimates preceding recent capital cost inflation, greater knowledge of project costs following this more detailed study, and the additional costs of FOAK plants compared with the NOAK costs quoted in any published estimates.

Som man kan se av figuren nedenunder er særlig økningen i kapitalkostnadsnivået betydelig. Dersom dette kostnadsnivået reduseres igjen er det snakk om relativt betydelige kostnadsreduksjoner (ifølge dem selv kan da totalkostnadene falle med rundt 25%).

At kostnadene er anslått høyere enn tidligere kommer også frem i oversiktstabellen de har over andre kilder (merk – de noterer seg at endel av disse andre estimatene inkluderer transport og lagring!):

I forhold til andre alternative energier dukker landbasert vindkraft opp som en sterk konkurrent til CCS: