Fortidens utslipp var dominert av land som i dag er rike. Fremtidens utslipp vil i stor grad være dominert av land som i dag er fattige. Hvem skal kutte, og hvem skal bære kostnadene? Rike land er skeptiske til å kutte dyrt hjemme når dette monner lite gitt fremtidige utslipp fra dagens fattige, de fattige vil ikke betale for kutt så lenge de er fattige.
Et nytt forslag forsøker å vri på det hele ved å ta inn over seg at alle land har sine “high emitters,” og at det er ens egne “high emitters” hvert land skal betale for. Som beskrevet i New Scientist:
Under this framework, the international community would draw a single, global line for carbon emissions. Countries would then be responsible for reducing the carbon footprint of individuals living above that line. Emissions from individuals living below the line do not factor into the accounting.
Overall, the researchers found that the United States and China would have the largest carbon dioxide reduction targets, while Russia, India, the Middle East, South Africa and north Africa would all have sizable targets, due to their energy industries.
The proposal also sets a floor for the 3 billion people predicted by 2030 to be emitting less than one ton of carbon dioxide a year. Those people—the poorest of the poor—should focus solely on bettering their lifestyles, and they should do so via any economical means, the authors say.
Selv om tanken er interessant er det vel lite trolig at et land som kina vil gå inn for eller akseptere et prinsipp som medfører store økte forpliktelser og kostnader for dem. Til en viss grad er det nok nasjonale interesser som ligger bak mye av diskusjonen om det som på overflaten presenteres som diskusjoner om “rettferdige” fordelingsprinsipper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar