Økonomkritikk fra SINTEF/NTNU

Som jeg nevnte i forrige post, var økonomene forsidesak i bladet Gemini (forskningsnytt fra NTNU og SINTEF) under tittelen “Økonomenes fallitt” (les hele saken her).

Story’en som fortelles er at innovative og kreative ingeniører kom med en rekke billige, gjennomførbare tiltak som ble stoppet av økonomer fra SSB og Finansdepartementet – som var overfokusert på “optimalt effektive virkemidler” som i praksis ikke har ført til den type utslippsreduksjoner vi trenger å se dersom vi skal stoppe klimaproblemet.

Økonomenes kjepphester skal ha vært generelle økonomiske virkemidler (CO2 avgifter, omsettbare kvoter, internasjonal kvotehandel) som sørger for at kutt skjer der de er billigst. Teknologinøytralitet, i den forstand at ingen teknologi skal favoriseres av myndighetenes virkemidler – la alle stå overfor samme karbonpris og vips så vil markedet over tid kanalisere ressurser inn i den mest lovende forskningen og de billigste tiltakene som skal til for å få til dette.

Kritikken – så vidt jeg kan forstå – går særlig på at karbonskatten i Norge har vært for lav og (implisitt) at økonomene har vært mer opptatt av å kjempe for riktig type virkemidler enn for riktig mengde eller intensitet av disse virkemidlene. Dermed blir ikke riktig FoU utløst, nødvendige tilpasninger skjer ikke, og vi fortsetter mer eller mindre som før.

Tildels går også kritikken på en skepsis mot markedet som nok er blitt mer populær etter finanskrisen:

• Markedene er for nærsynte i sin FoU satsning så det trengs offentlig satsing,
• det er allerede i dag utslippsreduksjoner som lønner seg som ikke gjøres så man må ikke tro markedet er rasjonelt,
• markedsaktører jobber i praksis mer med å endre reglene så de kommer bedre ut av det (gratiskvoter, unntak og subsidier for å opprettholde konkurranseevne) enn de bruker energi på å kutte utslipp
• vi trenger et bredere sett av virkemidler for å sikre at vi faktisk kommer dit vi vil og har kontroll på prosessen

Skulle jeg forsøkt – som økonom – å komme med argumenter som støtter synspunktet deres ville det kanskje vært noe i retning av

• for at markedsvirkemidlene skal funke er det kritisk viktig at prissignalene er tilstrekkelig sterke og funker: Karbonprisen må være høy nok  og signalene om fremtidig stigning må være troverdige og sterke.
• Men dessverre: Det er vanskelig å få markedet til å tro på høye karbonpriser i fremtiden. Uten slike forventninger investerer de ikke i lavkarbon-teknologier og FoU, og gjør de ikke det blir fremtidige kutt dyrere og dermed vanskeligere å få gjennomslag for
• kostnadene når man bruker økonomiske virkemidler blir veldig synliggjort – mens gevinstene er “fremtidige bedringer av klimaet” som er lite håndfast. At det er lett å identifisere kostnader gjør det vanskeligere å innføre tiltak politisk
• Jakten på utenlands-kvoter fra U-land er kanskje litt kortsynt: Ja, det stemmer at det er mange billige tiltak der – men det er mange i forhold til våre norske reduksjonsbehov, ikke mange i forhold til hele verdens totale behov for reduksjoner. Vi vet at vi (dersom vi faktisk skal nå to-gradersmålet) må redusere utslippene i praksis også her i den vestlige verden (selv om bare vestlige land fikk slippe ut co2 fra og med i dag ville vi slippe ut for mye sånn det er nå). Og det moralske argumentet for at akkurat vi – et av verdens rikeste og mest lykkelige land – skal være de som får disse billige utslippsreduksjonene, det er litt uklart for meg.
• ulike markedsimperfeksjoner gjør at i utgangspunktet gunstige tiltak ikke blir truffet: I følge McKinseys mye brukte kostnadskurve for utslippsreduksjoenr er det mange utslippsreduksjoner som lønner seg (ligger under null).

Sier ikke at dette er de eneste argumentene jeg ser – men i dag ville jeg prøve å se hva jeg kunne komme på av argumenter mot økonomene