CCS og teknologiutvikling

Vits fra XKCD om generell teknologiutviklingsoptimisme:

Researcher Translation: ""

Apropos menneskelivs klimafotavtrykk

Befolkningskontroll som klimatiltak

Kina har uttalt at deres tiltak for å begrense befolkningsvekst har vært klimaforebyggende, se blogg-posten som heter Control Population to Limit Climate Change. Her står det også at

Research at the London School of Economics has suggested that money expended on family planning reduces CO2 emissions more efficiently than money expended on hybrid vehicles or solar and wind power.

Strengt tatt er jo dette riktig, men det er pussig å legge dette til grunn for politikk - i sin ytterste og mest absurde konsekvens må vi kjøpe kvoter for å drive humanitær hjelp siden det fører til økte utslipp. Hmm... på den annen side kan jo Stoltenberg jobbe for å få våpensalget vårt godkjent som klimatiltak...

Det er vel også noe med at "problemet" med klimaendring for en økonom for en stor del er redusert velferd for menneskene i fremtiden - og da virker det rart å "løse" det problemet ved å ha færre mennesker.

Økonomkritikk fra SINTEF/NTNU

Som jeg nevnte i forrige post, var økonomene forsidesak i bladet Gemini (forskningsnytt fra NTNU og SINTEF) under tittelen “Økonomenes fallitt” (les hele saken her).

Story’en som fortelles er at innovative og kreative ingeniører kom med en rekke billige, gjennomførbare tiltak som ble stoppet av økonomer fra SSB og Finansdepartementet – som var overfokusert på “optimalt effektive virkemidler” som i praksis ikke har ført til den type utslippsreduksjoner vi trenger å se dersom vi skal stoppe klimaproblemet.

Økonomenes kjepphester skal ha vært generelle økonomiske virkemidler (CO2 avgifter, omsettbare kvoter, internasjonal kvotehandel) som sørger for at kutt skjer der de er billigst. Teknologinøytralitet, i den forstand at ingen teknologi skal favoriseres av myndighetenes virkemidler – la alle stå overfor samme karbonpris og vips så vil markedet over tid kanalisere ressurser inn i den mest lovende forskningen og de billigste tiltakene som skal til for å få til dette.

Kritikken – så vidt jeg kan forstå – går særlig på at karbonskatten i Norge har vært for lav og (implisitt) at økonomene har vært mer opptatt av å kjempe for riktig type virkemidler enn for riktig mengde eller intensitet av disse virkemidlene. Dermed blir ikke riktig FoU utløst, nødvendige tilpasninger skjer ikke, og vi fortsetter mer eller mindre som før.

Tildels går også kritikken på en skepsis mot markedet som nok er blitt mer populær etter finanskrisen:

• Markedene er for nærsynte i sin FoU satsning så det trengs offentlig satsing,
• det er allerede i dag utslippsreduksjoner som lønner seg som ikke gjøres så man må ikke tro markedet er rasjonelt,
• markedsaktører jobber i praksis mer med å endre reglene så de kommer bedre ut av det (gratiskvoter, unntak og subsidier for å opprettholde konkurranseevne) enn de bruker energi på å kutte utslipp
• vi trenger et bredere sett av virkemidler for å sikre at vi faktisk kommer dit vi vil og har kontroll på prosessen

Skulle jeg forsøkt – som økonom – å komme med argumenter som støtter synspunktet deres ville det kanskje vært noe i retning av

• for at markedsvirkemidlene skal funke er det kritisk viktig at prissignalene er tilstrekkelig sterke og funker: Karbonprisen må være høy nok  og signalene om fremtidig stigning må være troverdige og sterke.
• Men dessverre: Det er vanskelig å få markedet til å tro på høye karbonpriser i fremtiden. Uten slike forventninger investerer de ikke i lavkarbon-teknologier og FoU, og gjør de ikke det blir fremtidige kutt dyrere og dermed vanskeligere å få gjennomslag for
• kostnadene når man bruker økonomiske virkemidler blir veldig synliggjort – mens gevinstene er “fremtidige bedringer av klimaet” som er lite håndfast. At det er lett å identifisere kostnader gjør det vanskeligere å innføre tiltak politisk
• Jakten på utenlands-kvoter fra U-land er kanskje litt kortsynt: Ja, det stemmer at det er mange billige tiltak der – men det er mange i forhold til våre norske reduksjonsbehov, ikke mange i forhold til hele verdens totale behov for reduksjoner. Vi vet at vi (dersom vi faktisk skal nå to-gradersmålet) må redusere utslippene i praksis også her i den vestlige verden (selv om bare vestlige land fikk slippe ut co2 fra og med i dag ville vi slippe ut for mye sånn det er nå). Og det moralske argumentet for at akkurat vi – et av verdens rikeste og mest lykkelige land – skal være de som får disse billige utslippsreduksjonene, det er litt uklart for meg.
• ulike markedsimperfeksjoner gjør at i utgangspunktet gunstige tiltak ikke blir truffet: I følge McKinseys mye brukte kostnadskurve for utslippsreduksjoenr er det mange utslippsreduksjoner som lønner seg (ligger under null).

Sier ikke at dette er de eneste argumentene jeg ser – men i dag ville jeg prøve å se hva jeg kunne komme på av argumenter mot økonomene

Økonomkritikk fra James Hansen

Denne uken kom det relativt sterk kritikk av økonomers rolle i klimadebatten fra to hold: Klimaforsker James Hansen fra NASA skrev et angrep på “Cap-and-trade” (omsettbare nasjonale co2-kvoter) og ble angrepet tilbake av økonomen (og vinner av “Nobelprisen” i økonomi) Paul Krugman. Her i Norge var økonomene forsidesak i bladet Gemini (forskningsnytt fra NTNU og SINTEF) under tittelen “Økonomenes fallitt” (les hele saken her).

For å ta Hansen først, så har han fem argumenter:

1. Et system med kvoter “stopper opp” når man når kvotetaket – ingen har insentiver til å kutte utslipp ytterligere. Kutter noen ytterligere blir kvotene billigere så noen begynner å slippe ut mer. Krugman svarer ved å påpeke symmetrien: Kutter noen for lite, går prisen opp til noen kutter mer – så vi er også sikre på at vi når utslippsmålet vi har satt oss på nasjonalt plan.
2. Politisk hestehandel og lobby-virksomhet gjør at store miljøsyndere får gratiskvoter. Krugmans svar er at det ikke spiller noen større rolle. Enten bedriften har fått kvoten gratis eller betalt for den så blir vurderingen den samme for bedriften: Kostnaden ved å redusere selv versus kostnaden ved å kjøpe kvote, eventuelt kostnaden ved å redusere selv versus tapt gevinst ved ikke å selge kvote.
3. Offsets – det at man kan kan “kompensere” for utslipp ved å plante trær, finansiere miljøtiltak i u-land osv. Hansen er skeptisk til at dette blir reelle reduksjoner på global basis, og han er skeptisk til insentivene u-land får. Krugman tar ikke opp poenget.
4. Moralsk – kvotehandel skaper et marked der finans-sektoren kan tjene penger, og der disse pengene “kommer fra” vanlige folks økte energipriser osv. Krugman sier bare at dette er et bisarrt argument.

Hansens eget alternativ er “fee and dividend”: En skatt pålagt fossile brensler der de tas ut, som bestemmes av karboninnholdet, og der inntektene settes som innskudd på kontoen til folk en gang i året for å skape entusiasme og politisk vilje i befolkningen for tiltaket. Han anslår at hver voksen får rundt 1500 NOK i måneden, og at det for folk flest vil være en større inntekt enn de får økte utgifter på energisiden. Krugman svarer at dette er politisk umulig, og at det eneste troverdige og realistiske tiltaket mot klimaproblemet er den cap-and-trade varianten som er til diskusjon nå.

CCS – the choice of a new generation?

Below is the logo for the CCS (Carbon Capture and Storage) High Level Conference the Norwegian Government hosted earlier this year, along with a logo it reminded me of.

I’ve showed it to others – apparently the similarity is mostly in my eyes.

 

CO2 rensing og Soria Moria

Soria Moria var eventyrslottet som funklet i det fjerne – og kanskje er CO2 rensing og lagring noe lignende. En skimrende, lokkende eventyrløsning på klimaproblemet, en luftspeiling rett foran oss, så nært at vi kan skimte den, men stadig utenfor rekkevidde.

Kanskje ligger den der, som Olje- og energiministeren håper. Han innrømmer risiko, men ser på fortsatt utnyttelse av kull og gass som et gitt faktum, og karbonfangst og lagring som en nødvendighet som rike land må utvikle så det kan komme på plass i U-land.

Det er helt klart en risiko, men risikoen som oppstår om man ikke foretar seg noe som helst er så ekstremt mye større, sier olje- og energiministeren.

Men så er det det å faktisk nå frem….Et sitat fra 2005 og Soria Moria 1:

”(...) Regjeringen vil sørge for at arbeidet med å etablere et fullskala anlegg for CO2-fjerning på Kårstø startes, og bidra økonomisk til dette. Målet er at fjerning av CO2 skal skje innen 2009 (...)”

Men i praksis ble det visst ikke så greit allikevel, så det falt ut av det nye budsjettet. Og rensingen på Mongstad blir skjøvet lenger vekk i tid – men det haster vel ikke så fælt allikevel. Som Riis-Johansen uttaler:

Vi må ikke gå oss bort i datodiskusjoner på Mongstad. Vi driver et pilotprosjekt i verdenssammenheng. Da må vi ikke gjøre det til en datodebatt om det er vellykket eller ikke

Men la oss ikke glemme at vi ihvertfall har en drøm. Selv om tiltak som ofte anses som “low hanging fruit” ikke realiseres (vi er ikke akkurat topp på energiøkonomisering), og selv om målsetningen for innenlandske utslipp i klimaforliket (42-44 millioner tonn) glipper stadig lenger vekk:

Etter fire år med rødgrønn regjering bekrefter bærekraft-minister Kristin Halvorsen (SV) i Nasjonalbudsjettet prognosene for norske klimautslipp i 2010.

De skal øke til 57,3 millioner tonn neste år, en vekst på 3,5 millioner tonn på to år.

Men la oss ikke spikke på fliser.

We have a dream.

Ikke dårlig, bare det.