Norsk økonom slakter den norske debatten rundt Mongstad-CCS

Bjart Holtsmark fra SSB skriver i sin spalte på E24 om “Blåmandag for månelandingen.”

Hovedpoengene er

• At norske myndigheter og miljøorganisasjoner har vært blåøyd naive når de har vurdert kostnadene (som tegner å bli 4 ganger så høye som tidligere anslått)
• At også “senere skritt” i Karbonfangst og lagrings-kjeden (CCS-kjeden) som går på lagring kommer til å kunne vise seg langt mer risikabelt, dyrt og møte lokalpolitisk motstand når det skal settes i verk
• At CCS som teknologi aldri kommer til å bli en stor og lønnsom industrisektor (Sitat: “Jeg klarer imidlertid ikke å bli overbevist om at verden vil klare å bygge opp en omfattende ny industri som i utgangspunktet kun kan bli gjort lønnsom gjennom ulike former for statlige subsidier eller prising av CO2-utslipp. I motsetning til fornybar energi kan CCS umulig kunne bli en selvgående næring.”)

På den ene siden er jeg enig med Holtsmark i at synet på CCS som uproblematisk og billig redning fra klimaproblemet er naivt, og at det er bra at noen sier fra om dette. Kritikk av CCS er forsåvdt også vanlig blant andre klimaengasjerte, se f.eks. et godt eksempel med flere gode argumenter her. Mer generelt: Troen på at det er lettvint og billig og kjapt og greit å få dramatisk redusert utslippene i verden må bli overvunnet dersom man ønsker å faktisk få gjort noe med problemet. 

MEN – fra Holtsmark får jeg en underliggende følelse av at han kanskje ikke egentlig synes klimaproblemet er noe å ta så på vei for. Som når han skriver

“Vi har i dag en situasjon der konsekvensene av klimagassutslipp overdrives dramatisk, samtidig som det tegnes et bilde av at det er enkelt og billig å redusere utslippene. I rykk og napp vil et mer nyansert bilde komme for dagen. Nye anslag for regningen for Mongstad var et første napp. Nye små og store overraskelser vil komme der man vil se at store globale utslippskutt er svært vanskelig å få til, av mange ulike grunner”

Sammenkoblingen av “utslippsreduserende tiltak er dyrere enn de fleste tror” og “”konsekvensene av klimagassutslipp overdrives dramatisk” gir inntrykk av at Holtsmark kanskje egentlig ikke synes vi trenger gjøre noe. Dette gjør meg nysgjerrig, og jeg håper å se Holtsmark i fremtiden si noe eksplisitt om hva slags atmosfærisk konsentasjonsnivå av drivhusgasser han mener vi bør sikte på, hva slags klimakonsekvenser han tror vil følge av dette, hva slags konsekvenser for ulike geografiske områder han mener er til å leve med, og hva slags tiltak han mener vi faktisk burde jobbe for. La gå at CCS er dyrt og oppskrytt – men hva er alternativene vi bør forfølge istedet?

Voksende konsensus blant klimaøkonomer?

En ny artikkel på nettet argumenterer for at det også blant klimaøkonomer er en voksende grad av konsensus rundt to ting:

1. Det er høyere kostnader knyttet til det å ikke gjøre noe med klimautslipp enn det er knyttet til det å gjøre noe med problemet (altså, at vi bør sette i gang med tiltak)
2. De kortsiktige kostnadene ved harde tiltak ligger på rundt en halv til en prosent av BNP (variasjon over studier, men de klynger seg rundt dette området)

Spørsmålet som også stilles er hvorfor denne konsensusen ikke blir bedre kommunisert – og to hovedfaktorer som trekkes frem er:

1. Journalister skiller ikke mellom studier – en halvdårlig rapport fra klimaskeptikere gis samme vekt som større studier fra akademiske miljøer (“he said, she said” journalistikk, som forfatteren kaller det)
2. Økonomer er så krangleglade at selv når de er enige i det store bildet og i forhold til tiltak, så er de mest opptatt av å få frem hva de er uenige i i forhold til metode og detaljer

"One of the strangest things about the Stern Review was that some of the most vociferous comments came from those who drew the most similar conclusions to us," says economist Dimitri Zenghelis, a lead author of the Stern Review. "In fact, most economists are surprisingly consistent in arguing for early and coordinated action, including cap-and trade-mechanisms." But because of the intramural vitriol, he says, "journalists and policymakers detect a fog of disagreement and contention and, so, justifiably hold back from setting the record straight."

Teknologi, ikke klima-avtaler ala Kyoto, er trolig løsningen på klimaproblemet

Jeg har ikke jobbet med klimaproblematikken særlig lenge, og trodde først (utifra inntrykket jeg hadde fått fra media) at Kyotoavtalen var mer suksessrik enn den er. Men det er få tegn til at avtalen har påvirket utslippsbanene til industrialiserte land omfattet av avtalen.

I et pågående forskningsprosjekt i samarbeid med en statsviter og en annen økonom ser vi på muligheten for å reformere en senere avtale ved å innføre sterkere straffe/bot-mekanismer slik at landene som ratifiserer avtalen faktisk får insentiver til å gjennomføre tiltak i praksis – men den demografiske og industrielle utviklingen i ikke-industrialiserte land (som per i dag ikke har utslippsmål under kyoto) er såpass voldsom at dette er langt unna en tilfredstillende løsning.

Å få ikke-industrialiserte land til å godta utslippsmål når fattigdoms- og utviklingsproblem er såpass dramatiske som de er virker politisk umulig. Og å “sukre pillen” med finansielle overføringer virker politisk umulig sett fra de industrialiserte landenes synsvinkel fordi beløpene blir for enorme til at de vil godtas av befolkningen i disse landene.

Å tro på kull eller gass med CCS teknologi virker også i økende grad naivt i denne konteksten, siden det ikke bare reduserer netto kraftproduksjon ved disse kraftverkene (siden CCS er energikrevende teknologi) men også krever massive investeringer i teknologi som er relativt moden og dermed ikke har noe håp om store kostnadsreduksjoner over tid (og forsøk på pilot-kraftverk med CCS har hittil vist seg langt dyrere enn forventet – jamfør de norske månelandingsprosjektene). Dessuten krever det en stor infrastruktur i forhold til å få pumpet gassen fra kraftverkene og ned i stabile geologiske formasjoner.

Hva er da løsningen? Jeg begynner å få følelsen av at den eneste realistiske løsningen er å investere massivt i utvikling av fornybare energikilder – med det mål for øye å utvikle en skalerbar, grønn teknologi med lavere kostnader enn kull. Får vi til det, så vil land i utvikling kunne være villige til å gå inn på bindende avtaler siden de vil ha et bedre og billigere alternativ enn forurensende kraft, og kostnadene av å redusere utslippene vil (kanskje - har ikke sett på tallene) bli så mye billigere at overføringer eller selv-bæring av kostnader vil være mulig.

En bedre Kyoto-avtale med troverdige straffemekanismer knyttet til utslippsmål, men uten bindende mål for land under utvikling, kan kjøpe oss litt (men ikke så mye) tid. Men får vi slik teknologi vil vi kanskje kunne få til en bindende avtale som skaper insentiver for å redusere en del av klimautslippene vi på det tidspunktet har hatt (enten det er biogass i eksisterende kraftverk, kjøp av "karbon-oppbinding-tjenester" så bønder får insentiver til å lage og begrave kull av jordbruksavfall (se tidligere innlegg fra i dag), samt (kanskje, på det tidpsunktet) retrofitting av CCS på enkelte av de allerede da eksisterende kullkraftverkene).

Med andre ord – kaste seg på målet til Google.org (den filantropiske avdelingen til Google) om RE<C (fornybar energi billigere enn kull). Dette er dermed hverken noe nytt eller unikt synspunkt - men det er nytt for meg.

Artikkelen som i i dag vipper meg mot dette synspunktet er linket nedenunder.

Rethinking a global post-Kyoto solution | The Japan Times Online

Kostnadsøkning ved oppskalering av fornybar energi?

Financial Times arrangerte en energikonferanse i London denne uken, der et av temaene ifølge en artikkel i New Scientist var at en del fornybare energikilder bruker stoffer som er knappe og derfor kan forventes å være en flaskehals/prisdriver hvis de skal oppskaleres.

• Solceller blir virkelig effektive først når man også har med metallet indium, som er svært sjeldent (over 40% av lysenergien konvertert til elektrisitet, kontra “rekorden” på 25% fra solceller kun basert på silikon)
• Hydrogenproduksjon gjennom “fuel cells” bruker stort sett et enda sjeldnere metall (platinum)
• Biodrivstoff bruker jordbruksarealer

Why sustainable power is unsustainable - tech - 06 February 2009 - New Scientist

“Low-tech” alternativ billigere enn CCS teknologi? Nedgraving av menneskeskapt kull

Med et fungerende karbonmarked mener enkelte at bioavfall kan lønnsomt omgjøres til kull, som binder 90% av karbonet i en stabil form som vi vet holder på karbonet i over tusen år. Kull-kuler kan graves ned i jordbruksjord og bedrer jordsmonnet ved at de bidrar til å holde på næring og vann. I en av kildene fant jeg en link til en rapport/notat som anslår at kostnadene vil variere fra nærmere null (særlig når fordelene for jordsmonnet tas i betraktning) til $10-20 per metrisk tonn karbon (som tilsvarer rundt $37-64 per tonn karbondioksid). Til sammenligning anslår IPCC sin rapport om CCS (karbonfangst og lagring) at kostnaden per tonn co2 unngått ved retrofitting av CCS på eksisterende kullkraftverk ligger et sted mellom $45-73 (tabell 3.8).

Can Burying Charcoal Cool Down the Planet? | Use Celsias.com - reduce global °Celsius

Karbonfangst og lagring – “lynavleder” og urealistisk klimaløsning?

Professor Olav Bolland ved NTNU tviler på at vi vil få se en storstilt utbygging av kraftanlegg med CO2-anlegg, og mener at India og Kina ville måtte få ekstrakostnadene ved dette finansiert av den vestlige verden, som på sin side ikke vil gjøre dette selv dersom de mister arbeidsplasser fordi store områder av verden ikke gjør det og dermed får kostnadsfortrinn. Internasjonale systemer som kan forhindre dette siste problemet ser han ikke som nært forestående.

Han antyder også at høye kostnader ved Norges månelandingsprosjekt kan virke avskrekkende, og mener selve prosjektet nesten fungerer som en avledningsmanøver i norsk sammenheng fordi vi nå “gjør noe” selv om det ikke er de tingene vi burde gjøre for å få bukt med egne klimautslipp. Link til sak:

tu.no - – Enorme kostnader kan stoppe CO2-fangst - Teknisk Ukeblad

Klima og konflikt – havnivå er ikke hovedpoenget

Bjart Holtsmark fra SSB har en ny kommentar på E24 der han går i rette med det han mener er bruk av overdrevet sterke ord og uvitenskapelige påstander om at det vil bli mer konflikter i verden på grunn av klima. Så vidt jeg kan se er hovedpoenget hans at klimaendringene er gradvise, at folk kan tilpasse seg over tid, og at havnivået kun vil øke veldig, veldig sakte.

Han kan selvsagt ha rett i dette – men jeg stusser litt på at det bare er havnivået han fokuserer på som potensiell kilde til folkeflytning og konflikter. Ville tenkt at ferskvann er et større problem – noe jeg også ser at andre fokuserer stadig mer på.

Ett eksempel er faren for at isbreer forsvinner og regnfall ikke lenger “lagres” i is og spres utover året men blir konsentrert i en enkelt periode. Obamas miljømann, Nobelprisvinneren Stephen Chu, advarte nylig mot nettopp dette som en kilde til store problem i amerikansk landbruk fremover – og på klimabloggen Climate Progress som tok opp Chu’s kommentarer siteres en konklusjon fra en artikkel i Science fra 2007:

Here we show that there is a broad consensus among climate models that this region [sørvestre USA] will dry in the 21st century and that the transition to a more arid climate should already be under way. If these models are correct, the levels of aridity of the recent multiyear drought or the Dust Bowl and the 1950s droughts will become the new climatology of the American Southwest within a time frame of years to decades.

Slike endringer i størrelsen av isbreer kan sees med det blotte øye også over et menneskes livsløp – som vist av et amerikansk prosjekt beskrevet her.

In 1997 the U.S. Geological Survey began the Repeat Photography Project in the Montana park to compare how glaciers have changed over the last century. Photographers returned to locations where old-timers had taken photos long before they could possibly have imagined their scientific value. Locating these vantage points was the trickiest part of the project, as some required extensive off-trail hiking.

Den amerikanske Muir breen fotografter i 1941 og om igjen i 2004:

Lignende endringer skjer også i Himalaya og i Sør-Amerika og kan potensielt påvirke livsgrunnlaget til store menneskegrupper. En større hydrologisk modellering tydet på at påstandene om at Himalayas isbreer skulle forsvinne i løpet av 40 år var overdrevet, men de identifiserte samtidig områder (Øvre Indus) som vil kunne oppleve opptil 90% reduksjon i vannforsyning iløpet av århundret.

En annen mekanisme Holtsmark kunne nevnt går på muligheten for endret regnmønster i Asia og faren for tørke i folkerike områder, som beskrevet her. Ifølge saken i Nature som ligger til grunn er det tegn på at slike endringer tidligere har skjedd relativt brått – det vil si innenfor et århundre.

Poenget mitt er ikke å påstå at noe av dette nødvendigvis VIL skje, at det VIL føre til voldsomme kriger eller at dette er DEN måten klimakonflikter vil forårsakes – men bare å peke på at havnivået er kun èn mulig (og etter min oppfatning ikke den viktigste) faren vi står overfor på kort sikt.