Jeg har ikke jobbet med klimaproblematikken særlig lenge, og trodde først (utifra inntrykket jeg hadde fått fra media) at Kyotoavtalen var mer suksessrik enn den er. Men det er få tegn til at avtalen har påvirket utslippsbanene til industrialiserte land omfattet av avtalen.
I et pågående forskningsprosjekt i samarbeid med en statsviter og en annen økonom ser vi på muligheten for å reformere en senere avtale ved å innføre sterkere straffe/bot-mekanismer slik at landene som ratifiserer avtalen faktisk får insentiver til å gjennomføre tiltak i praksis – men den demografiske og industrielle utviklingen i ikke-industrialiserte land (som per i dag ikke har utslippsmål under kyoto) er såpass voldsom at dette er langt unna en tilfredstillende løsning.
Å få ikke-industrialiserte land til å godta utslippsmål når fattigdoms- og utviklingsproblem er såpass dramatiske som de er virker politisk umulig. Og å “sukre pillen” med finansielle overføringer virker politisk umulig sett fra de industrialiserte landenes synsvinkel fordi beløpene blir for enorme til at de vil godtas av befolkningen i disse landene.
Å tro på kull eller gass med CCS teknologi virker også i økende grad naivt i denne konteksten, siden det ikke bare reduserer netto kraftproduksjon ved disse kraftverkene (siden CCS er energikrevende teknologi) men også krever massive investeringer i teknologi som er relativt moden og dermed ikke har noe håp om store kostnadsreduksjoner over tid (og forsøk på pilot-kraftverk med CCS har hittil vist seg langt dyrere enn forventet – jamfør de norske månelandingsprosjektene). Dessuten krever det en stor infrastruktur i forhold til å få pumpet gassen fra kraftverkene og ned i stabile geologiske formasjoner.
Hva er da løsningen? Jeg begynner å få følelsen av at den eneste realistiske løsningen er å investere massivt i utvikling av fornybare energikilder – med det mål for øye å utvikle en skalerbar, grønn teknologi med lavere kostnader enn kull. Får vi til det, så vil land i utvikling kunne være villige til å gå inn på bindende avtaler siden de vil ha et bedre og billigere alternativ enn forurensende kraft, og kostnadene av å redusere utslippene vil (kanskje - har ikke sett på tallene) bli så mye billigere at overføringer eller selv-bæring av kostnader vil være mulig.
En bedre Kyoto-avtale med troverdige straffemekanismer knyttet til utslippsmål, men uten bindende mål for land under utvikling, kan kjøpe oss litt (men ikke så mye) tid. Men får vi slik teknologi vil vi kanskje kunne få til en bindende avtale som skaper insentiver for å redusere en del av klimautslippene vi på det tidspunktet har hatt (enten det er biogass i eksisterende kraftverk, kjøp av "karbon-oppbinding-tjenester" så bønder får insentiver til å lage og begrave kull av jordbruksavfall (se tidligere innlegg fra i dag), samt (kanskje, på det tidpsunktet) retrofitting av CCS på enkelte av de allerede da eksisterende kullkraftverkene).
Med andre ord – kaste seg på målet til Google.org (den filantropiske avdelingen til Google) om RE<C (fornybar energi billigere enn kull). Dette er dermed hverken noe nytt eller unikt synspunkt - men det er nytt for meg.
Artikkelen som i i dag vipper meg mot dette synspunktet er linket nedenunder.
Rethinking a global post-Kyoto solution | The Japan Times Online
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar