CCS og teknologiutvikling

Vits fra XKCD om generell teknologiutviklingsoptimisme:

Researcher Translation: ""

Apropos menneskelivs klimafotavtrykk

Befolkningskontroll som klimatiltak

Kina har uttalt at deres tiltak for å begrense befolkningsvekst har vært klimaforebyggende, se blogg-posten som heter Control Population to Limit Climate Change. Her står det også at

Research at the London School of Economics has suggested that money expended on family planning reduces CO2 emissions more efficiently than money expended on hybrid vehicles or solar and wind power.

Strengt tatt er jo dette riktig, men det er pussig å legge dette til grunn for politikk - i sin ytterste og mest absurde konsekvens må vi kjøpe kvoter for å drive humanitær hjelp siden det fører til økte utslipp. Hmm... på den annen side kan jo Stoltenberg jobbe for å få våpensalget vårt godkjent som klimatiltak...

Det er vel også noe med at "problemet" med klimaendring for en økonom for en stor del er redusert velferd for menneskene i fremtiden - og da virker det rart å "løse" det problemet ved å ha færre mennesker.

Økonomkritikk fra SINTEF/NTNU

Som jeg nevnte i forrige post, var økonomene forsidesak i bladet Gemini (forskningsnytt fra NTNU og SINTEF) under tittelen “Økonomenes fallitt” (les hele saken her).

Story’en som fortelles er at innovative og kreative ingeniører kom med en rekke billige, gjennomførbare tiltak som ble stoppet av økonomer fra SSB og Finansdepartementet – som var overfokusert på “optimalt effektive virkemidler” som i praksis ikke har ført til den type utslippsreduksjoner vi trenger å se dersom vi skal stoppe klimaproblemet.

Økonomenes kjepphester skal ha vært generelle økonomiske virkemidler (CO2 avgifter, omsettbare kvoter, internasjonal kvotehandel) som sørger for at kutt skjer der de er billigst. Teknologinøytralitet, i den forstand at ingen teknologi skal favoriseres av myndighetenes virkemidler – la alle stå overfor samme karbonpris og vips så vil markedet over tid kanalisere ressurser inn i den mest lovende forskningen og de billigste tiltakene som skal til for å få til dette.

Kritikken – så vidt jeg kan forstå – går særlig på at karbonskatten i Norge har vært for lav og (implisitt) at økonomene har vært mer opptatt av å kjempe for riktig type virkemidler enn for riktig mengde eller intensitet av disse virkemidlene. Dermed blir ikke riktig FoU utløst, nødvendige tilpasninger skjer ikke, og vi fortsetter mer eller mindre som før.

Tildels går også kritikken på en skepsis mot markedet som nok er blitt mer populær etter finanskrisen:

• Markedene er for nærsynte i sin FoU satsning så det trengs offentlig satsing,
• det er allerede i dag utslippsreduksjoner som lønner seg som ikke gjøres så man må ikke tro markedet er rasjonelt,
• markedsaktører jobber i praksis mer med å endre reglene så de kommer bedre ut av det (gratiskvoter, unntak og subsidier for å opprettholde konkurranseevne) enn de bruker energi på å kutte utslipp
• vi trenger et bredere sett av virkemidler for å sikre at vi faktisk kommer dit vi vil og har kontroll på prosessen

Skulle jeg forsøkt – som økonom – å komme med argumenter som støtter synspunktet deres ville det kanskje vært noe i retning av

• for at markedsvirkemidlene skal funke er det kritisk viktig at prissignalene er tilstrekkelig sterke og funker: Karbonprisen må være høy nok  og signalene om fremtidig stigning må være troverdige og sterke.
• Men dessverre: Det er vanskelig å få markedet til å tro på høye karbonpriser i fremtiden. Uten slike forventninger investerer de ikke i lavkarbon-teknologier og FoU, og gjør de ikke det blir fremtidige kutt dyrere og dermed vanskeligere å få gjennomslag for
• kostnadene når man bruker økonomiske virkemidler blir veldig synliggjort – mens gevinstene er “fremtidige bedringer av klimaet” som er lite håndfast. At det er lett å identifisere kostnader gjør det vanskeligere å innføre tiltak politisk
• Jakten på utenlands-kvoter fra U-land er kanskje litt kortsynt: Ja, det stemmer at det er mange billige tiltak der – men det er mange i forhold til våre norske reduksjonsbehov, ikke mange i forhold til hele verdens totale behov for reduksjoner. Vi vet at vi (dersom vi faktisk skal nå to-gradersmålet) må redusere utslippene i praksis også her i den vestlige verden (selv om bare vestlige land fikk slippe ut co2 fra og med i dag ville vi slippe ut for mye sånn det er nå). Og det moralske argumentet for at akkurat vi – et av verdens rikeste og mest lykkelige land – skal være de som får disse billige utslippsreduksjonene, det er litt uklart for meg.
• ulike markedsimperfeksjoner gjør at i utgangspunktet gunstige tiltak ikke blir truffet: I følge McKinseys mye brukte kostnadskurve for utslippsreduksjoenr er det mange utslippsreduksjoner som lønner seg (ligger under null).

Sier ikke at dette er de eneste argumentene jeg ser – men i dag ville jeg prøve å se hva jeg kunne komme på av argumenter mot økonomene

Økonomkritikk fra James Hansen

Denne uken kom det relativt sterk kritikk av økonomers rolle i klimadebatten fra to hold: Klimaforsker James Hansen fra NASA skrev et angrep på “Cap-and-trade” (omsettbare nasjonale co2-kvoter) og ble angrepet tilbake av økonomen (og vinner av “Nobelprisen” i økonomi) Paul Krugman. Her i Norge var økonomene forsidesak i bladet Gemini (forskningsnytt fra NTNU og SINTEF) under tittelen “Økonomenes fallitt” (les hele saken her).

For å ta Hansen først, så har han fem argumenter:

1. Et system med kvoter “stopper opp” når man når kvotetaket – ingen har insentiver til å kutte utslipp ytterligere. Kutter noen ytterligere blir kvotene billigere så noen begynner å slippe ut mer. Krugman svarer ved å påpeke symmetrien: Kutter noen for lite, går prisen opp til noen kutter mer – så vi er også sikre på at vi når utslippsmålet vi har satt oss på nasjonalt plan.
2. Politisk hestehandel og lobby-virksomhet gjør at store miljøsyndere får gratiskvoter. Krugmans svar er at det ikke spiller noen større rolle. Enten bedriften har fått kvoten gratis eller betalt for den så blir vurderingen den samme for bedriften: Kostnaden ved å redusere selv versus kostnaden ved å kjøpe kvote, eventuelt kostnaden ved å redusere selv versus tapt gevinst ved ikke å selge kvote.
3. Offsets – det at man kan kan “kompensere” for utslipp ved å plante trær, finansiere miljøtiltak i u-land osv. Hansen er skeptisk til at dette blir reelle reduksjoner på global basis, og han er skeptisk til insentivene u-land får. Krugman tar ikke opp poenget.
4. Moralsk – kvotehandel skaper et marked der finans-sektoren kan tjene penger, og der disse pengene “kommer fra” vanlige folks økte energipriser osv. Krugman sier bare at dette er et bisarrt argument.

Hansens eget alternativ er “fee and dividend”: En skatt pålagt fossile brensler der de tas ut, som bestemmes av karboninnholdet, og der inntektene settes som innskudd på kontoen til folk en gang i året for å skape entusiasme og politisk vilje i befolkningen for tiltaket. Han anslår at hver voksen får rundt 1500 NOK i måneden, og at det for folk flest vil være en større inntekt enn de får økte utgifter på energisiden. Krugman svarer at dette er politisk umulig, og at det eneste troverdige og realistiske tiltaket mot klimaproblemet er den cap-and-trade varianten som er til diskusjon nå.

CCS – the choice of a new generation?

Below is the logo for the CCS (Carbon Capture and Storage) High Level Conference the Norwegian Government hosted earlier this year, along with a logo it reminded me of.

I’ve showed it to others – apparently the similarity is mostly in my eyes.

 

CO2 rensing og Soria Moria

Soria Moria var eventyrslottet som funklet i det fjerne – og kanskje er CO2 rensing og lagring noe lignende. En skimrende, lokkende eventyrløsning på klimaproblemet, en luftspeiling rett foran oss, så nært at vi kan skimte den, men stadig utenfor rekkevidde.

Kanskje ligger den der, som Olje- og energiministeren håper. Han innrømmer risiko, men ser på fortsatt utnyttelse av kull og gass som et gitt faktum, og karbonfangst og lagring som en nødvendighet som rike land må utvikle så det kan komme på plass i U-land.

Det er helt klart en risiko, men risikoen som oppstår om man ikke foretar seg noe som helst er så ekstremt mye større, sier olje- og energiministeren.

Men så er det det å faktisk nå frem….Et sitat fra 2005 og Soria Moria 1:

”(...) Regjeringen vil sørge for at arbeidet med å etablere et fullskala anlegg for CO2-fjerning på Kårstø startes, og bidra økonomisk til dette. Målet er at fjerning av CO2 skal skje innen 2009 (...)”

Men i praksis ble det visst ikke så greit allikevel, så det falt ut av det nye budsjettet. Og rensingen på Mongstad blir skjøvet lenger vekk i tid – men det haster vel ikke så fælt allikevel. Som Riis-Johansen uttaler:

Vi må ikke gå oss bort i datodiskusjoner på Mongstad. Vi driver et pilotprosjekt i verdenssammenheng. Da må vi ikke gjøre det til en datodebatt om det er vellykket eller ikke

Men la oss ikke glemme at vi ihvertfall har en drøm. Selv om tiltak som ofte anses som “low hanging fruit” ikke realiseres (vi er ikke akkurat topp på energiøkonomisering), og selv om målsetningen for innenlandske utslipp i klimaforliket (42-44 millioner tonn) glipper stadig lenger vekk:

Etter fire år med rødgrønn regjering bekrefter bærekraft-minister Kristin Halvorsen (SV) i Nasjonalbudsjettet prognosene for norske klimautslipp i 2010.

De skal øke til 57,3 millioner tonn neste år, en vekst på 3,5 millioner tonn på to år.

Men la oss ikke spikke på fliser.

We have a dream.

Ikke dårlig, bare det.

Hvordan fordele kostnadene ved å redde klimaet

Fortidens utslipp var dominert av land som i dag er rike. Fremtidens utslipp vil i stor grad være dominert av land som i dag er fattige. Hvem skal kutte, og hvem skal bære kostnadene? Rike land er skeptiske til å kutte dyrt hjemme når dette monner lite gitt fremtidige utslipp fra dagens fattige, de fattige vil ikke betale for kutt så lenge de er fattige.

Et nytt forslag forsøker å vri på det hele ved å ta inn over seg at alle land har sine “high emitters,” og at det er ens egne “high emitters” hvert land skal betale for. Som beskrevet i New Scientist:

Under this framework, the international community would draw a single, global line for carbon emissions. Countries would then be responsible for reducing the carbon footprint of individuals living above that line. Emissions from individuals living below the line do not factor into the accounting.

Overall, the researchers found that the United States and China would have the largest carbon dioxide reduction targets, while Russia, India, the Middle East, South Africa and north Africa would all have sizable targets, due to their energy industries.

The proposal also sets a floor for the 3 billion people predicted by 2030 to be emitting less than one ton of carbon dioxide a year. Those people—the poorest of the poor—should focus solely on bettering their lifestyles, and they should do so via any economical means, the authors say.

Selv om tanken er interessant er det vel lite trolig at et land som kina vil gå inn for eller akseptere et prinsipp som medfører store økte forpliktelser og kostnader for dem. Til en viss grad er det nok nasjonale interesser som ligger bak mye av diskusjonen om det som på overflaten presenteres som diskusjoner om “rettferdige” fordelingsprinsipper.

Kostnader ved CCS – ENDA høyere?

Nok en rapport er ute om kostnader ved fangst-fasen av CCS (karbonfangst og –lagring) teknologi. Denne gangen er det Harvard Universitetets Belfer Center for Science and International Affairs som er ute, og de anslår at kostnadene med eksisterende teknologier vil øke kostnadene på kraftverk med 8-12 cents per kwh, og at dette vil falle ned mot 2-5 cents per kwh over tid. Konvertert til dollar per MWH er altså anslaget at kostnadene vil øke med 80-120 $/MWH til å begynne med, men at dette vil falle ned mot 20-50 $/MWH etterhvert.

I forhold til tidligere tall ligger disse høyt. Jeg har tidligere samlet inn tall fra IPCC sin spesialrapport om karbonfangst og lagring (rapporten fins her), og deretter sammenholdt med tall fra MITs rapport om fremtiden til kull (den fins her) og diverse andre kilder. Utifra disse anslo vi økte kostnader mellom 15 og 40 $/MWH avhengig av teknologi (billigst for nybygde IGCC kraftverk, dyrest for ettermontering på kraftverk drevet av pulverisert kull).

Den nye rapporten anslår dermed tildels betydelig høyere kostnader. Det skyldes ulike faktorer.

The FOAK estimates are higher than many published estimates. This appears to represent a combination of previous estimates preceding recent capital cost inflation, greater knowledge of project costs following this more detailed study, and the additional costs of FOAK plants compared with the NOAK costs quoted in any published estimates.

Som man kan se av figuren nedenunder er særlig økningen i kapitalkostnadsnivået betydelig. Dersom dette kostnadsnivået reduseres igjen er det snakk om relativt betydelige kostnadsreduksjoner (ifølge dem selv kan da totalkostnadene falle med rundt 25%).

At kostnadene er anslått høyere enn tidligere kommer også frem i oversiktstabellen de har over andre kilder (merk – de noterer seg at endel av disse andre estimatene inkluderer transport og lagring!):

I forhold til andre alternative energier dukker landbasert vindkraft opp som en sterk konkurrent til CCS:

Et annerledes økonom-syn på klimaproblemet

Thomas Schelling, tidligere “Nobelpris”-vinner i økonomi, blir intervjuet i the Atlantic i et to delers intervju som kan leses her og her. Intervjuet hopper mellom en del ulike tema, men mye av det dreier seg om klimaproblemet og hva som må gjøres for å løse det.

Schelling bruker en relativt lite teoretisk angrepsvinkel. Snarere enn å være opptatt av “enforcement mechanisms” og straffemekanismer ift avtalebrudd, så mener han USA burde opprette en gruppe med et knippe høytstående politikere som skulle jobbet med å utvikle et sett med forpliktende handlinger. Deretter burde disse snakke med andre store land – og hele tiden fokusere på konkrete tiltak som skal gjøres nå, og ikke vage, fine ord om store reduksjoner på 30 års sikt.

I don't worry much about enforcement. I think that if the major countries reach an agreement they'll do their best to do what they said they would do. But if you say what you're going to do is get emissions down by 15% in 20 years, none of them knows what that means. That's not a commitment to something they're going to do; that's a commitment to some vague aspirational goal or something.

Et problem han er opptatt av er at 5/6 av de som vil oppleve problemene ved klimaendring vil være født i det vi i dag kaller u-land, noe som vil gjøre det vanskeligere å motivere folk i vesten til å gjøre noe med problemet. Han foreslår å bruke mulige (men lav-sannsynlighets) terskel effekter til å overdrive farene for å motivere for riktig handling (!). I virkeligheten, anslår han, vil endringene ha lite å si for rike lands velstand, mens de vil være katastrofale for fattige land. Han vil derfor ikke begrense deres vekst-forsøk i det hele tatt, men mener rike land bør finansiere det å gjøre utviklingslands økonomier i vekst grønnere – noe som vil kreve nye institusjoner og mye jobb å få gjort på en god måte.

Well, I think you have to realize that most people have very strong moral feelings. I think in a lot of cases they're misdirected. I wish moral feelings about a two-month old fetus were attached to hungry children in Africa. But I think people have very strong moral feelings. In fact, I'm always amazed by the number of people who at least pretend they're worried about the polar bears.

Mot slutten trekker han frem moralske følelser som noe som er så sterkt at vi må gå utover en “rational choice” forståelse av problemet, og han trekker frem kirken som en institusjon som kunne betydd mye mer hadde den gått hardt ut (“vi må ta vare på skapeverket Gud har gitt oss ansvaret for”).

Og så, tilslutt, et lite hjertesukk av typen Michael Crichton utnyttet i sin anti-klimakamp thriller “state of fear”:

But I tend to be rather pessimistic. I sometimes wish that we could have, over the next five or ten years, a lot of horrid things happening -- you know, like tornadoes in the Midwest and so forth -- that would get people very concerned about climate change. But I don't think that's going to happen.

Atomkraft – redningen eller dyrere enn man tror?

En økt satsning på atomkraft blir til tider fremsatt som den mulige redningen for klimaet: Kull forurenser, karbonfangst og –lagring er dyrt og uprøvd, og vind/sol/bølge/jordvarme osv anses som uegnet til “baseload power” siden de ikke virker når vi vil, men når det blåser, ikke er overskyet eller natt osv.

“Hva skal vi velge – kull eller atomkraft” blir fem “eksperter” spurt her, og svarene spenner over det meste.

Men hvor billig er egentlig atomkraft? Kanada oppdaget nylig at laveste bud for å bygge to nye atomreaktorer var tre ganger så dyrt som forventet, med investeringskostnader på $9 865 per kw produksjonskapasitet. For IGCC (“gassifisert” kull-kraft) er tilsvarende kapitalkostnader rundt $1 200-1 400 (ifølge tallene oppgitt for kraftverk uten CCS (karbonfangst og lagring) i IPCC rapporten om CCS).

Geoengineering som et verktøy for å lukke øynene for realitetene?

Worldchanging har et lite essay med et enkelt argument som blir presentert gjennom en morsom metafor:

Imagine finding yourself aboard a burning ocean liner. An increasing number of people are trying to put it out -- and they stand a good chance, if they can get access to the fire axes and hoses. Unfortunately, some rich old fat guys are sitting in deck chairs blocking the equipment, enjoying drinks and appetizers, and every time the other passengers try to get them to move, the rich old fat guys say they don't really believe in the fire, and even if it does exist, it probably can't be put out so we should just trust in the new lifeboat being built. And, sure enough, there on the deck is a guy is a brilliant, somewhat unworldly professor, busily sketching a design for a new lifeboat as the smoke billows in larger and larger clouds.

That's a pretty fair analogy for the situation in which we find ourselves, and for the role geoengineering is playing in the climate debate.

Adferdsøkonomi og miljøvalg

En ny artikkel på et miljøorientert Yale nettsted gir en grei og glatt innføring i noen av måtene adferdsøkonomi brukes på miljø-relaterte handlinger.

Er geoengineering uunngåelig?

Geoengineering – løst beskrevet som bruk av teknologi for å endre jordens klima – kan ifølge en artikkel i Newsweek senke temperaturen på jorden utrolig mye billigere enn utslippskutt.

Britain's authoritative 2006 report on the cost of cutting emissions enough to stabilize temperatures put the price tag at about 1 percent of the world's annual GDP; other estimates run as high as 4 percent. The options for cooling the planet by deflecting solar rays are far cheaper: for one thousandth of 1 percent of GDP, "you could bring on an ice age," says Keith.

[…]

Dette betyr – hevder artikkelen – at vi både risikerer at den politiske viljen til tunge forhandlinger og dyre utslipssreduserende tiltak forvitrer, og at enkelte land kan komme til å gjøre dette på egen hånd.

The technology is potentially so cheap that virtually any nation, or at least a middle-rate power, could undertake a climate-cooling project on its own. And as the grand river-diversion projects of the former Soviet Union and China have shown, certain kinds of regimes are far more confident of their ability to reshape the environment. It's entirely possible that someone is going to use the technology eventually, especially in countries where droughts and other climate-related weather become a political issue. "If one country can do it, another can," says Scott Barrett, an economist at Johns Hopkins University. "Along with climate change, there'll be an increase in political tensions."

Nytt CCS institutt åpnet

Australia har åpnet et Global Carbon Capture and Storage institutt som skal motta årlige bevilgninger på opp til $100 mill.

The Institute is being established by the Australian Government to accelerate the deployment of CCS technology globally and facilitate the sharing of information.

It has already received international support with 85 bodies, including 16 national Governments and more than 40 major companies, signing on as foundation members and collaborating participants. More members are expected to join by 1 July 2009 when the Institute will become a separate legal entity.

Breaking news: CO2 er bare søtt og koselig…

Vet ikke hva mer man kan si til dette:

Klimaet går til helvete selv om verdens politikere får til alt de prøver på….

EU, OECD, India, USA, Brazil og andre land har alle lansert sine ulike mål for klimautslippsreduksjoner. Obama har som mål å ha USAs utslipp 80% under 1990-nivå innen 2050, India å ikke overstige i-lands per capita utslipp osv. Men hva om vi tok alle disse drømmene og realiserte dem – hvor stor effekt ville det ha på utviklingen av klimaproblemet?

Dette spørsmålet ble nylig forsøkt besvart ved å oversette politikerenes målsetninger til utslippsbaner, summere disse til en global utslippsbane, og deretter mate dette inn i en klimamodell. Resultatet, som også diskuteres på Climate Progress bloggen, er nedslående og illustreres av figurene nedenunder: Atmosfærisk konsentrasjon av klimagasser stiger til litt under 800 ppm innen år 2000, mens det “trygge” nivået ofte anslås å være mellom 350-450 ppm.

Med andre ord: Dagens politiske forslag er utilstrekkelige for å oppnå de klimamålene forskere mener trengs (i atmosfærisk klimagasskonsentrasjon og temperaturøkning).

Norsk vinner av klima-innovasjonskonkurranse

John Bøhmer, bosatt i Kenya, vant Fianncial Times og HPs konkurranse for beste klima-innovasjon. Hans “Kyoto-box” er en enkel konstruksjon av to pappesker, sølvfolie, svart maling og et litt pleksiglass som kan erstatte små vedovner for matlaging, koking av vann osv i solfylte u-land, og som koster $6 å lage per stk. Løsningen virker god siden det både er et stort marked (oppimot halvparten av jordens befolkning brenner ved for å tilberede mat), klart utslippsreduserende potensiale, og dessuten en praktisk fordel for brukeren så den faktisk vil være ønsket av målgruppen (trenger ikke strøm og fjerner mye av behovet for å sanke brensel).

Bøhmer har også uttalt seg kritisk til norsk klimapolitikk til Ny Tid etter å ha slitt med å vekke interesse for ideene sine hos norske myndigheter:

– Denne ideen illustrerer hva som er feil med norsk klimapolitikk. Jeg har utviklet denne pappkokeren etter å ha vært ute i felten og snakka med folk, og funnet ut av hva de trenger for å kunne kutte utslippene. Norsk politikk utformes derimot for å gagne norske storselskaper som Statskraft og StatoilHydro

[…]

Norge sender ut konsulenter som knapt rekker å gå av flyet før de har skrevet ferdig en rapport og reiser tilbake. Norge må slutte å trykke en ferdigtygd modell ned over hodet på andre. I stedet må man komme seg ut i felten og snakke med folk flest. Kapitalismen er bra på den måten at gründere som meg vurderer etterspørselen i markedet, så må vi finne løsninger som passer. En grønn kapitalisme må utvikles i tett samarbeid med verdens fattige. Våre prosjekt er alltid en joint venture med lokalbefolkningen her, vi deler 50/50. Vi er nå i gang med en avtale med masaiene. Vi stiller med teknologien, de med land.

[…]

– Jeg har sendt 200 søknader til forskjellige norske organer, men kun fått napp to ganger, sier Bøhmer.

Disse pengene fra Polyteknisk forening og Innovasjon Norge utgjør under ti prosent av de fem millioner kronene Bøhmer så langt har brukt på å utvikle forskjellige klimaverktøy gjennom selskapet Kyoto Energy Ltd. Resten av utgiftene har han dekket med midler som tidligere er tjent inn på gründervirksomhet innen informasjonsteknologi og eiendom.

– Norad har vært avvisende i årevis, og en av lederne der sa klart ifra til meg at «du må ikke tro vi er en bank». Hva i all verden skal det bety? Nå i vår sa Norad endelig at det er spennende med solenergi i utviklingsland, men det tar jo årevis å få penger fra Norad. Norges forskningsråd sier at de ikke støtter solvarme-prosjekter, kun sol-elektrisitet. FN er også vanskelige å få med på praktiske løsninger. Diplomater ser ned på ingeniører. Men det er da ikke policyutformere som har brakt verdenshistorien framover. Det er utvikling av nye verktøy og teknologiske framskritt som bringer verden framover. Jeg spurte Erik Solheim for to år siden om han ville bidra til å få i gang noen av prosjektene mine, men han svarte at han ikke visste hva som ville fungere i markedet, så derfor støttet de ingen. I stedet flyr han verden rundt og promoterer programmet Olje for utvikling. Tror han virkelig at det vil fungere?

“Smart grids” – hva mener man egentlig?

Syntes denne artikkelen fra Wired var nyttig i forhold til å konkretisere hva slags ting man ser for seg i de nyere, “grønnere” elektrisitetsnettene man hører snakk om. De forklarer kort hvorfor de tidligere regionale monopolene har skapt en infrastruktur som ikke lenger er formålstjenlig, og tar for seg sju forbedringer de mener kan gjøres (legger dem ut slik de tar dem for seg, uten at jeg har gjort noen selvstendig vurdering av hvor fornuftig dette er):

1. Kraftproduksjon overalt – gjør det enkelt for privatpersoner å, f.eks., installere solkraft på taket og selge overskudsstrøm inn i nettet
2.  Forbedr langdistansje-overføring av strøm. Slik at store, ubrukte områder som egner seg for vind eller solenergi kan produsere energi for bosetninger som er langt unna.
3. Installer batteri/lagringskapasitet slik at fornybar energi (som produseres når solen skinner eller vinden blåser) kan lagres
4.  Forbedr systemoversikten slik at det blir mer overskuelig hvor det produseres, hvor det konsumeres, hvor det er problemer osv – slik at aktørene kan ta bedre valg.
5. Introduser nye typer kraftkontrakter for å stabilisere pris og gjøre det mulig å planlegge kraftproduksjon bedre
6. Betal større brukere for å kutte kraftbruk på kort varsel mot lavere kostnader – ifølge en fyr de har snakket med er 10% av USAs kraftproduksjonskapasitet tilstede for å ta det siste prosentpoenget av etterspørselen (“peaks”). Siden denne siste topp-produksjonen er veldig dyr, er det firmaer som er villige til å kutte forbruket på kort varsel for mindre enn det det ville kostet å produsere mer. Dette har blitt innført i enkelte områder og funker.
7. Gjør det mulig for forbrukere å få bedre kontroll på eget forbruk, modifisere det på smarte måter og få besparelser i egen lomme.

Er skogbevaring misledende utslippsreduksjoner?

Greenpeace uttaler seg skarpt mot at det skal tillates å omsette klimakvoter basert på skogbevaring. Argumentet er at det ville føre til kollaps i kvoteprisene (75% reduksjon i forhold til baseline 2020 ifølge ett anslag) – og dermed avspore den globale innsatsen for å redusere utslipp. Argumentet, så vidt jeg forstår, baserer seg på følgende:

"Countries like China, India and Brazil could lose tens of billions of dollars for clean energy investments if forest protection measures are included in an unrestricted carbon market,"

Samtidig står det ingenting i artikkelen som tilsier at dette ikke er reelle utslippsreduserende tiltak – det virker mer som om Greenpeace mener dette vil ta fokuset vekk fra de grepene som de mener er viktige.

Samtidig skal man være forsiktig med å tolke for mye ut av en ufullstendig artikkel som kanskje ikke engang gjengir hovedpoenget deres korrekt.

James Hansens foredrag i Oslo

James Hansen holdt nylig et foredrag i Oslo med tema “The climate threat: Tipping point. How do we mobilize for the future?”

I tillegg til Hansen, var innledere Erik Solheim, Alexandra Bech Gjørv fra Statoilhydro og Fredric Hauge.

Kongen var blant publikum så opptaket starter med å dokumentere det.

Opptaket finner du i sin helhet her.

Termisk solkraft i Sahara – en mulig kraftløsning for europa?

Inntil videre er fremdeles kull og gass billigere enn solkraft, og for folk flest er solkraft synonymt med solcelleteknologi. Men termisk solkraft, som konsentrerer solstråler ved hjelp av speil og bruker dem til å varme opp en væske som fordamper og driver en turbin, er en mindre “high-tech” løsning der selve elektrisitetsgenereringen bruker turbiner og teknologi som er utprøvd og ganske lik den som brukes i andre kraftverk.

Et prosjekt som kaller seg EUMENA-DESERTEC har jobbet i en del år med å promotere termisk kraftproduksjon for Europas gjennom store slike installasjoner i Sahara. I den nylig avholdte klimakonferansen i København ble dette gjennomgått, og det ble hevdet at hovedflaskehalsen er manglende kraftledninger. Resultatene skal være fra en rapport som skal presenteres for europeiske myndigheter senere i år.

Dr Anthony Patt of the International Institute for Applied Systems Analysis in Africa said some £50bn of government investment was needed over the next decade to make the scheme a reality. That would convince private companies that power from the Sahara was both feasible and an attractive investment, he said.

[…]

The results are the first findings of a major research effort, together with experts at the European Climate Forum and the Potsdam Institute for Climate Impact Research, to judge whether such a Sahara solar plan is realistic.

Patt said the team was looking at questions of security and governance, as well as ways to pay for the technology. The full results will be presented to governments later this year.

Økonomisk sett hevder en amerikansk “søskenside” at kullkraft med $40 i karbonavgift gir en strømpris rundt 6-9 cents per kilowatt-time, mens dagens termiske solkraftpris er på rundt 10-15 og i raskt fall. Trendene de mener er i solkraftens favør:

1. Skalaen på disse anleggene er i stadig økning, som gir lavere enhetskost
2. Teknisk innovasjon driver kostnadene ned på speil, kontrollsystem og varmelagring
3. Konstruksjonen av slike anlegg foregår i økende grad der solen er kraftig snarere enn der konsumet av strøm er høyt

Ifølge et working paper referert til av Guardian som ser på Europeisk kraftproduksjon gjennom Nord-Afrikansk termisk solkraft:

We estimate that implementation will require international clean technology subsidies of about
$20 billion over ten years. By the end of the program, the expected profitability of unsubsidized
CSP projects is competitive with that of coal and gas power generation in Europe. Over the full
life of the program, the present value cost of CO2 averted is as low as $14 per ton. This is a very
modest carbon shadow price, even by conservative standards.

Economist tviler på karbonfangst og lagring: “For the moment, at least, CCS is mostly hot air.”

I en ny artikkel hos Economist uttrykkes skepsis overfor karbonfangst og lagring:

Despite all this enthusiasm, however, there is not a single big power plant using CCS anywhere in the world. Utilities refuse to build any, since the technology is expensive and unproven. Advocates insist that the price will come down with time and experience, but it is hard to say by how much, or who should bear the extra cost in the meantime. Green pressure groups worry that captured carbon will eventually leak. In short, the world’s leaders are counting on a fix for climate change that is at best uncertain and at worst unworkable.

[…]

Estimates of the total cost vary widely. America’s government, which had vowed to build a prototype plant called FutureGen in partnership with several big resources firms, scrapped the project last year after the projected cost rose to $1.8 billion. Philippe Paelinck, of Alstom, an engineering firm that hopes to build CCS plants, thinks a full-scale one would cost about €1 billion ($1.3 billion).

In 2005 the Intergovernmental Panel on Climate Change, a group of scientists that advises the United Nations on global warming, came up with a range of $14-91 for each tonne of emissions avoided through CCS. Last year, the IEA suggested that the price for the first big plants would be $40-90. McKinsey, a consultancy, has arrived at an estimate of €60-90, or $75-115.

Either way, that is more than the price of emissions in the European Union: about €10 a tonne. America does not have a carbon price at all yet. A bill defeated last year in the Senate would have yielded a carbon price as low as $30 in 2020, according to an official analysis. So CCS might not be financially worthwhile for years to come.

But these estimates entail some generous assumptions. McKinsey, for example, imagines that CCS plants will break down no more often than normal coal plants, despite their more complicated machinery. It assumes that the average cost of capital for CCS plants will be no more than 8%. And it projects that costs will fall by 12% for every doubling in capacity. That is roughly the same rate as for wind power, even though most of the processes in CCS are already widely used in other industries, suggesting that the scope for improvement is slender.

Analysts assume that the price of emissions will rise, as governments impose tighter restrictions, and that the price of CCS will fall, as engineers learn how to do it more cheaply. The IEA, for example, predicts CCS will cost just $35-60 per tonne of emissions reductions by 2030. McKinsey foresees a price of €30-45 when the technology is mature, some time after 2030.

Dagens utvikling værre enn Worst Case?

Fra bloggen worldchanging.com – om amerikanske medier, men resultatene som ikke er så godt kjent der er neppe så godt kjent her heller…

In the last two years, our scientific understanding of business-as-usual projections for global warming has changed dramatically (see "M.I.T. doubles its projection of global warming by 2100 to 5.1°C" and "Hadley Center projects 5-7°C warming by 2100"). Yet, much of the U.S. public -- especially conservatives -- remain in the dark about just how dire the situation is (see "Gallup poll shows catastrophic failure of media, conservatives still easily duped by deniers").

Why? Because the U.S. media is largely ignoring the story. Case in point: Where was the coverage of the Copenhagen Climate Science Congress, attended by 2000 scientists, which concluded with this Key Message #1:

Recent observations confirm that, given high rates of observed emissions, the worst-case IPCC scenario trajectories (or even worse) are being realized. For many key parameters, the climate system is already moving beyond the patterns of natural variability within which our society and economy have developed and thrived. These parameters include global mean surface temperature, sea-level rise, ocean and ice sheet dynamics, ocean acidification, and extreme climatic events. There is a significant risk that many of the trends will accelerate, leading to an increasing risk of abrupt or irreversible climatic shifts.

 

Se mer her.

Kina famler seg mot en forhandlingsposisjon i København?

Den ofte interessante bloggen climateprogress.org skriver om Kinas hovedforhandler i klimasaker som nå kjører argumentet om at klimautslipp i u-land knyttet til varer som skal importeres av i-land, må havne på klimaregnskapene til de importerende i-landene. Samtidig kritiserer han i-lands forslag om å unngå “lekkasje” av produksjon over mot land med dårlige klimareguleringer ved å pålegge slike varer en “klimatariff” som straffer klimagassutslippene som ikke har blitt avgiftsbelagt i produsentlandet. Stemmer denne beskrivelsen mener altså Kina at i-land skal godta forurensende u-land, fortsette å kjøpe varene deres, ta ansvar på egne klimaregnskap for utslippene produksjonen medførte, men ikke bruke noen instrumenter for å prøve å kontrollere eller redusere disse utslippene.

“Tipping points” – når snøballen begynner å rulle på egenhånd

National Geographics hjemmeside har bilder og info om en sak fra Proceedings of the National Academy of Science. Det har blitt gjennomført en spørreundersøkelse blant klimaforskere i forhold til såkalte tipping points, røft forklart naturlige prosesser som utløses av menneskeskapte klimaendringer men som deretter blir en selvstendig pådriver for videre forverring.

Tipping points occur when a small change in one factor, a "driver," can cause a disproportionately large response in an overall system.

[…]

Between 2005 and 2006, 43 international climate experts volunteered to evaluate each of five tipping points, presented here--specifically, judging the likelihood that achieving a tipping point would lead to potentially dangerous global warming.

"Even though there's a lot of uncertainty and ambiguity in the results, our analysis shows these are not low-probability events," lead study author Elmar Kriegler, of Germany's Potsdam Institute for Climate Impact Research, told National Geographic News.

Experts judged the likelihood of these tipping points to strongly increase with scenarios of potentially low, medium, and high levels of future global warming, according to the study in the journal Proceedings of the National Academy of Science this week.

De fem som diskuteres:

1. Kollaps av regnskogen i Amazonas på grunn av tørke
2. kollaps av gulfstrømmen på grunn av forstyrrede underhavsstrømmer etter massiv innflyt av ferskvann fra smeltende is
3. Redusert ismengde grønland
4. Tørke i deler av sørøst asia og Amazonas grunnet endrede regnmønster på grunn av “El Niño” – en periodisk endring i hav og atmosfære i tropiske stillehavet
5. Avdekking av landmasser under sørpol-is

Utifra National Geographic sin side er det litt uklart om punkt 2 er “katastrofe” eller “tipping point” – som burde være to separate begrep. Tørke, ørkendannelse og bortråtning av store “karbonlager” i nåværende skog kan gi negative forverringer av klimagassproblemet, mindre is på landområder i Grønland og på Sydpolen gir redusert refleksjon av sollys og mer varme bevart i atmosfæren, men punkt 2 er mer uklar i så måte.

Norsk økonom slakter den norske debatten rundt Mongstad-CCS

Bjart Holtsmark fra SSB skriver i sin spalte på E24 om “Blåmandag for månelandingen.”

Hovedpoengene er

• At norske myndigheter og miljøorganisasjoner har vært blåøyd naive når de har vurdert kostnadene (som tegner å bli 4 ganger så høye som tidligere anslått)
• At også “senere skritt” i Karbonfangst og lagrings-kjeden (CCS-kjeden) som går på lagring kommer til å kunne vise seg langt mer risikabelt, dyrt og møte lokalpolitisk motstand når det skal settes i verk
• At CCS som teknologi aldri kommer til å bli en stor og lønnsom industrisektor (Sitat: “Jeg klarer imidlertid ikke å bli overbevist om at verden vil klare å bygge opp en omfattende ny industri som i utgangspunktet kun kan bli gjort lønnsom gjennom ulike former for statlige subsidier eller prising av CO2-utslipp. I motsetning til fornybar energi kan CCS umulig kunne bli en selvgående næring.”)

På den ene siden er jeg enig med Holtsmark i at synet på CCS som uproblematisk og billig redning fra klimaproblemet er naivt, og at det er bra at noen sier fra om dette. Kritikk av CCS er forsåvdt også vanlig blant andre klimaengasjerte, se f.eks. et godt eksempel med flere gode argumenter her. Mer generelt: Troen på at det er lettvint og billig og kjapt og greit å få dramatisk redusert utslippene i verden må bli overvunnet dersom man ønsker å faktisk få gjort noe med problemet. 

MEN – fra Holtsmark får jeg en underliggende følelse av at han kanskje ikke egentlig synes klimaproblemet er noe å ta så på vei for. Som når han skriver

“Vi har i dag en situasjon der konsekvensene av klimagassutslipp overdrives dramatisk, samtidig som det tegnes et bilde av at det er enkelt og billig å redusere utslippene. I rykk og napp vil et mer nyansert bilde komme for dagen. Nye anslag for regningen for Mongstad var et første napp. Nye små og store overraskelser vil komme der man vil se at store globale utslippskutt er svært vanskelig å få til, av mange ulike grunner”

Sammenkoblingen av “utslippsreduserende tiltak er dyrere enn de fleste tror” og “”konsekvensene av klimagassutslipp overdrives dramatisk” gir inntrykk av at Holtsmark kanskje egentlig ikke synes vi trenger gjøre noe. Dette gjør meg nysgjerrig, og jeg håper å se Holtsmark i fremtiden si noe eksplisitt om hva slags atmosfærisk konsentasjonsnivå av drivhusgasser han mener vi bør sikte på, hva slags klimakonsekvenser han tror vil følge av dette, hva slags konsekvenser for ulike geografiske områder han mener er til å leve med, og hva slags tiltak han mener vi faktisk burde jobbe for. La gå at CCS er dyrt og oppskrytt – men hva er alternativene vi bør forfølge istedet?

Voksende konsensus blant klimaøkonomer?

En ny artikkel på nettet argumenterer for at det også blant klimaøkonomer er en voksende grad av konsensus rundt to ting:

1. Det er høyere kostnader knyttet til det å ikke gjøre noe med klimautslipp enn det er knyttet til det å gjøre noe med problemet (altså, at vi bør sette i gang med tiltak)
2. De kortsiktige kostnadene ved harde tiltak ligger på rundt en halv til en prosent av BNP (variasjon over studier, men de klynger seg rundt dette området)

Spørsmålet som også stilles er hvorfor denne konsensusen ikke blir bedre kommunisert – og to hovedfaktorer som trekkes frem er:

1. Journalister skiller ikke mellom studier – en halvdårlig rapport fra klimaskeptikere gis samme vekt som større studier fra akademiske miljøer (“he said, she said” journalistikk, som forfatteren kaller det)
2. Økonomer er så krangleglade at selv når de er enige i det store bildet og i forhold til tiltak, så er de mest opptatt av å få frem hva de er uenige i i forhold til metode og detaljer

"One of the strangest things about the Stern Review was that some of the most vociferous comments came from those who drew the most similar conclusions to us," says economist Dimitri Zenghelis, a lead author of the Stern Review. "In fact, most economists are surprisingly consistent in arguing for early and coordinated action, including cap-and trade-mechanisms." But because of the intramural vitriol, he says, "journalists and policymakers detect a fog of disagreement and contention and, so, justifiably hold back from setting the record straight."

Teknologi, ikke klima-avtaler ala Kyoto, er trolig løsningen på klimaproblemet

Jeg har ikke jobbet med klimaproblematikken særlig lenge, og trodde først (utifra inntrykket jeg hadde fått fra media) at Kyotoavtalen var mer suksessrik enn den er. Men det er få tegn til at avtalen har påvirket utslippsbanene til industrialiserte land omfattet av avtalen.

I et pågående forskningsprosjekt i samarbeid med en statsviter og en annen økonom ser vi på muligheten for å reformere en senere avtale ved å innføre sterkere straffe/bot-mekanismer slik at landene som ratifiserer avtalen faktisk får insentiver til å gjennomføre tiltak i praksis – men den demografiske og industrielle utviklingen i ikke-industrialiserte land (som per i dag ikke har utslippsmål under kyoto) er såpass voldsom at dette er langt unna en tilfredstillende løsning.

Å få ikke-industrialiserte land til å godta utslippsmål når fattigdoms- og utviklingsproblem er såpass dramatiske som de er virker politisk umulig. Og å “sukre pillen” med finansielle overføringer virker politisk umulig sett fra de industrialiserte landenes synsvinkel fordi beløpene blir for enorme til at de vil godtas av befolkningen i disse landene.

Å tro på kull eller gass med CCS teknologi virker også i økende grad naivt i denne konteksten, siden det ikke bare reduserer netto kraftproduksjon ved disse kraftverkene (siden CCS er energikrevende teknologi) men også krever massive investeringer i teknologi som er relativt moden og dermed ikke har noe håp om store kostnadsreduksjoner over tid (og forsøk på pilot-kraftverk med CCS har hittil vist seg langt dyrere enn forventet – jamfør de norske månelandingsprosjektene). Dessuten krever det en stor infrastruktur i forhold til å få pumpet gassen fra kraftverkene og ned i stabile geologiske formasjoner.

Hva er da løsningen? Jeg begynner å få følelsen av at den eneste realistiske løsningen er å investere massivt i utvikling av fornybare energikilder – med det mål for øye å utvikle en skalerbar, grønn teknologi med lavere kostnader enn kull. Får vi til det, så vil land i utvikling kunne være villige til å gå inn på bindende avtaler siden de vil ha et bedre og billigere alternativ enn forurensende kraft, og kostnadene av å redusere utslippene vil (kanskje - har ikke sett på tallene) bli så mye billigere at overføringer eller selv-bæring av kostnader vil være mulig.

En bedre Kyoto-avtale med troverdige straffemekanismer knyttet til utslippsmål, men uten bindende mål for land under utvikling, kan kjøpe oss litt (men ikke så mye) tid. Men får vi slik teknologi vil vi kanskje kunne få til en bindende avtale som skaper insentiver for å redusere en del av klimautslippene vi på det tidspunktet har hatt (enten det er biogass i eksisterende kraftverk, kjøp av "karbon-oppbinding-tjenester" så bønder får insentiver til å lage og begrave kull av jordbruksavfall (se tidligere innlegg fra i dag), samt (kanskje, på det tidpsunktet) retrofitting av CCS på enkelte av de allerede da eksisterende kullkraftverkene).

Med andre ord – kaste seg på målet til Google.org (den filantropiske avdelingen til Google) om RE<C (fornybar energi billigere enn kull). Dette er dermed hverken noe nytt eller unikt synspunkt - men det er nytt for meg.

Artikkelen som i i dag vipper meg mot dette synspunktet er linket nedenunder.

Rethinking a global post-Kyoto solution | The Japan Times Online

Kostnadsøkning ved oppskalering av fornybar energi?

Financial Times arrangerte en energikonferanse i London denne uken, der et av temaene ifølge en artikkel i New Scientist var at en del fornybare energikilder bruker stoffer som er knappe og derfor kan forventes å være en flaskehals/prisdriver hvis de skal oppskaleres.

• Solceller blir virkelig effektive først når man også har med metallet indium, som er svært sjeldent (over 40% av lysenergien konvertert til elektrisitet, kontra “rekorden” på 25% fra solceller kun basert på silikon)
• Hydrogenproduksjon gjennom “fuel cells” bruker stort sett et enda sjeldnere metall (platinum)
• Biodrivstoff bruker jordbruksarealer

Why sustainable power is unsustainable - tech - 06 February 2009 - New Scientist

“Low-tech” alternativ billigere enn CCS teknologi? Nedgraving av menneskeskapt kull

Med et fungerende karbonmarked mener enkelte at bioavfall kan lønnsomt omgjøres til kull, som binder 90% av karbonet i en stabil form som vi vet holder på karbonet i over tusen år. Kull-kuler kan graves ned i jordbruksjord og bedrer jordsmonnet ved at de bidrar til å holde på næring og vann. I en av kildene fant jeg en link til en rapport/notat som anslår at kostnadene vil variere fra nærmere null (særlig når fordelene for jordsmonnet tas i betraktning) til $10-20 per metrisk tonn karbon (som tilsvarer rundt $37-64 per tonn karbondioksid). Til sammenligning anslår IPCC sin rapport om CCS (karbonfangst og lagring) at kostnaden per tonn co2 unngått ved retrofitting av CCS på eksisterende kullkraftverk ligger et sted mellom $45-73 (tabell 3.8).

Can Burying Charcoal Cool Down the Planet? | Use Celsias.com - reduce global °Celsius

Karbonfangst og lagring – “lynavleder” og urealistisk klimaløsning?

Professor Olav Bolland ved NTNU tviler på at vi vil få se en storstilt utbygging av kraftanlegg med CO2-anlegg, og mener at India og Kina ville måtte få ekstrakostnadene ved dette finansiert av den vestlige verden, som på sin side ikke vil gjøre dette selv dersom de mister arbeidsplasser fordi store områder av verden ikke gjør det og dermed får kostnadsfortrinn. Internasjonale systemer som kan forhindre dette siste problemet ser han ikke som nært forestående.

Han antyder også at høye kostnader ved Norges månelandingsprosjekt kan virke avskrekkende, og mener selve prosjektet nesten fungerer som en avledningsmanøver i norsk sammenheng fordi vi nå “gjør noe” selv om det ikke er de tingene vi burde gjøre for å få bukt med egne klimautslipp. Link til sak:

tu.no - – Enorme kostnader kan stoppe CO2-fangst - Teknisk Ukeblad

Klima og konflikt – havnivå er ikke hovedpoenget

Bjart Holtsmark fra SSB har en ny kommentar på E24 der han går i rette med det han mener er bruk av overdrevet sterke ord og uvitenskapelige påstander om at det vil bli mer konflikter i verden på grunn av klima. Så vidt jeg kan se er hovedpoenget hans at klimaendringene er gradvise, at folk kan tilpasse seg over tid, og at havnivået kun vil øke veldig, veldig sakte.

Han kan selvsagt ha rett i dette – men jeg stusser litt på at det bare er havnivået han fokuserer på som potensiell kilde til folkeflytning og konflikter. Ville tenkt at ferskvann er et større problem – noe jeg også ser at andre fokuserer stadig mer på.

Ett eksempel er faren for at isbreer forsvinner og regnfall ikke lenger “lagres” i is og spres utover året men blir konsentrert i en enkelt periode. Obamas miljømann, Nobelprisvinneren Stephen Chu, advarte nylig mot nettopp dette som en kilde til store problem i amerikansk landbruk fremover – og på klimabloggen Climate Progress som tok opp Chu’s kommentarer siteres en konklusjon fra en artikkel i Science fra 2007:

Here we show that there is a broad consensus among climate models that this region [sørvestre USA] will dry in the 21st century and that the transition to a more arid climate should already be under way. If these models are correct, the levels of aridity of the recent multiyear drought or the Dust Bowl and the 1950s droughts will become the new climatology of the American Southwest within a time frame of years to decades.

Slike endringer i størrelsen av isbreer kan sees med det blotte øye også over et menneskes livsløp – som vist av et amerikansk prosjekt beskrevet her.

In 1997 the U.S. Geological Survey began the Repeat Photography Project in the Montana park to compare how glaciers have changed over the last century. Photographers returned to locations where old-timers had taken photos long before they could possibly have imagined their scientific value. Locating these vantage points was the trickiest part of the project, as some required extensive off-trail hiking.

Den amerikanske Muir breen fotografter i 1941 og om igjen i 2004:

Lignende endringer skjer også i Himalaya og i Sør-Amerika og kan potensielt påvirke livsgrunnlaget til store menneskegrupper. En større hydrologisk modellering tydet på at påstandene om at Himalayas isbreer skulle forsvinne i løpet av 40 år var overdrevet, men de identifiserte samtidig områder (Øvre Indus) som vil kunne oppleve opptil 90% reduksjon i vannforsyning iløpet av århundret.

En annen mekanisme Holtsmark kunne nevnt går på muligheten for endret regnmønster i Asia og faren for tørke i folkerike områder, som beskrevet her. Ifølge saken i Nature som ligger til grunn er det tegn på at slike endringer tidligere har skjedd relativt brått – det vil si innenfor et århundre.

Poenget mitt er ikke å påstå at noe av dette nødvendigvis VIL skje, at det VIL føre til voldsomme kriger eller at dette er DEN måten klimakonflikter vil forårsakes – men bare å peke på at havnivået er kun èn mulig (og etter min oppfatning ikke den viktigste) faren vi står overfor på kort sikt.

Black Swan’s, Weitzman’s Dismal Theorem and Climate Economics

Nassim Taleb has become an international celebrity following his book on Black Swan “theory” (see a shorter essay explaining his points here, and an interesting portrait of him by Malcolm Gladwell here). A black swan is, roughly, an event with extremely large consequences that was highly unexpected – and Taleb frequently criticizes financial analysts for fitting empirical data to normal distributions and using these for forecasts, arguing that distributions actually have fatter tails (extreme outcomes are more likely than they would be under a normal distribution), and that this approach seriously underestimates the risks.

A similar but more extreme argument has been made in climate economics recently by Martin Weitzman, under the name of “the dismal theorem” (see, for instance, here). This argument has now even made its way out of the ranks of economists. For instance, it was the subject of a long post recently in the climate blog Climate Progress.  Weitzman argues that the kind of uncertainty we face on the climate issue invalidates cost-benefit analysis and makes discussions of appropriate discount rates of little interest. As discussed in a recent paper by William Nordhaus, the key assumptions are that the marginal utility of consumption goes towards infinity as consumption goes towards zero, and that the probability of more and more extreme outcomes (i.e. larger and larger reductions in consumption) falls more slowly than the marginal utility increases. When this happens, the expected loss is infinite/extremely large.

Nordhaus is skeptical of the claims Weitzman has made for his theorem and makes critical points, both regarding Weitzman’s theoretical assumptions, his use of climate model results and the practical applicability of his theorem.

Nordhaus argues against the practical applicability by stating that this would require a combination of many neccessary factors:

• That we don’t understand the dangers of our emissions OR fail to institute good policies
• That our emissions have large climate effects
• That the damage function (how bad higher temperatures are for humanity) has sharp threshold effects (increases very rapidly after some value)

He then argues that climate change is gradual, so that we would learn over time if emissions have larger climate effect than expected, and that this would make us aware of the dangers of our emissions and cause us to institute good policies. He also questions whether the damage function has sharp threshold effects, and (using simulation models) tries to show that none of these factors are sufficient to cause the problem Weitzman has identified – all three are required.

While Nordhaus writes well and argues clearly, I felt unsatisfied by his attempt to calm the reader. Without having thought very deeply about this, my initial (and perhaps misleading) counterthoughts were as follows: I believe Nordhaus

• Ignores the potential for climate runaway effects – assuming throughout a simple “multiplier” that translates emissions into temperature changes. If there are threshold effects in the climate system (methane release from the tundra, collapse of the rainforest in south-america with resultant release of the carbon stored in the vegetation there, etc. – see an overview of some possible threshold effects or tipping points here)
• Overestimates the “rationality” of the human race –assuming that “everyone” would agree on the causes of climate change if they became dramatic and that putting the necessary policies in place would be simple at that point
• Discusses what “zero consumption” means (e.g., many people with really bad lives, fewer and fewer people with good lives, or people with good lives but then no more people) – but discusses “catastrophe” only as fall in aggregate consumption. I would think there are some outcomes that cannot easily be traded off by high consumption elsewhere – if many millions die in a huge natural catastrophe, for instance, or if a whole region is destabilized and thrown into chaos and anarchy over a fight for fresh-water. I would think that the “willingness to pay” to avoide such outcomes would be higher than the resultant decrese in total global production.

Oljen i nord vil skade klimaet tilsvarende et tiår med CO2-utslipp fra Norge

Mulige oljereserver utenfor Lofoten og Vesterålen er et stadig hetere tema (se for eksempel NHO her , en økonomiprofessor fra NHH her og olje og energiministeren her). Ifølge et anslag brukt av Econ i april fjor er det snakk om rundt to milliarder fat, hvorav to tredjedeler kan være olje og resten gass. Econ nevner at man med inntektene kan kjøpe utslippskvoter for 100 ganger utslippene som medføres.

Et røft anslag på utslippsmengdene det er snakk om får vi ved å bruke anslag på mengden karbondioksid utslipp som i snitt vil slippes ut når et fat olje har blitt videreforedlet og brukt. Ett anslag med klarlagte forutsetninger er at det slippes ut minimum 317 kg CO2 fra produktene som foredles ut av et fat olje av gjennomsnittlig kvalitet. Oljereservene det er snakk om vil dermed slippe ut 422 667 000 tonn. Til sammenligning var de totale norske utslippene av CO2 43 278 000 tonn i 2006 ifølge SSB.

Med andre ord - hvis ikke jeg har knotet med tallene her (si i så fall fra snarest ;-) - så vil utvinning av de anslåtte oljereservene i Lofoten og Vesterålen medføre en økning i verdens CO2 utslipp tilsvarende ti år med de totale norske utslippene. I praksis vil jo Norge si at dette er "andre lands utslipp" siden de har kjøpt og forbrent oljeproduktene - og våre egne kvotekjøp vil kun dekke våre egne utslipp. Noe som minner meg på kommentaren fra Economist sin artikkel om Norge:

"In short, Norway is profiting handsomely at the planet’s expense, while spending a small share of the proceeds on projects to reverse a fraction of the damage done."

Merk at utslipp fra bruk av gass kommer i tillegg - de har jeg ikke tatt med siden disse "kan" brukes i anlegg med CCS teknologi (karbonfangst og lagring) - selv om ingen gasskraftverk med slik teknologi er i drift i dag og de norske forsøkene (månelandingen) blir stadig dyrere. Utslipp som eventuelt kommer fra bruk av gassen vil selvsagt øke tallene ytterligere.

Spørsmål: Innebærer CDM implisitte kvoter i U-land?

CDM (Clean Development Mechanism) lar land som har forpliktet seg til å redusere utslipp (Annex B land) under Kyoto-avtalen avtalen gjennomføre dette ved å investere i utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland. For å godkjennes må prosjektet tilfredstille kravet om “additionality,” det vil si at man kan påvise at disse utslippsreduksjonene ikke ville funnet sted uten ekstra-investeringen fra Annex B landet.

Innebærer ikke additionality implisitt en utslippskvote for U-landene – i og med at man da må referere til en “business as usual” utvikling i utslippene som da spiller samme rolle som “tildelte kvoter” ville gjort i et kvotesystem. Fordelen for u-land er at de slipper å betale mer for “ekstrakvoter” de måtte trenge (utslipp utover det forventede), men på den annen side ville jeg tro det er langt mer praktisk vanskelig og dyrt å skulle dokumentere additionality på prosjektnivå.

Sagt på en annen måte: Kan man designe et kvotesystem som for u-landenes vedkommende ville være “ekvivalent” med CDM-systemet (“gratis ekstrakvoter” hvis egne behov tilsier det, men inntekter i egen lomme fra kvotesalg dersom de reduserer i forhold til den opprinnelig tildelte kvoten)? Eller er det større forskjeller her i tillegg?

Economist ikke imponert over norsk klimapolitikk

The economist har i nummeret for 24.-30.1 en tresiders artikkel om norsk miljø- og klimapolitikk som til tider er ganske lite imponert. Ikke mye nytt, men greit å lese for å se norsk politikk utenfra.

http://www.economist.com/displaystory.cfm?story_id=12970769

Strengere utslippskrav på nye biler i USA?

California ønsket å innføre strengere utslippskrav på nye biler og har jobbet mot det siden 2002. Ønsket var å kreve en 30% reduksjon i CO2 utslipp fra nye biler innen 2016, men det nasjonale organet EPA (Environmental Protection Agency) nektet dem dette under Bushadministrasjonen. Nå har Obama bedt EPA revurdere avgjørelsen, og totalt 17 stater (som dekker halve bilmarkedet i USA) forventes å innføre strengere regler dersom dette nå tillates. Les mer i bloggen ClimateProgress

Dette er en viktig nyhet av ulike grunner: For det første vil strenge utslippskrav på halvparten av USAs bilmarked ha en klar innflytelse på hva slags bilmodeller som utvikles. For det andre er det mulig at dette er nødvendig (i tillegg til cap and trade eller karbonskatter) for å i praksis få gjennomført de billigste utslippsreduksjonene i samfunnet: I faglitteraturen finnes det tegn på at forbrukere ikke er i stand til å tilstrekkelig ta inn over seg de økonomiske konsekvensene av energibesparelser (f.eks. ved kjøp av hvitevarer, beslutninger om isolasjon i hus, energiøkonomi i biler osv).

Økonomer i praksis – klimasinker?

Joseph Romm står bak bloggen ClimateProgress.org og har til tider negative kommentarer i forhold til samfunnsøkonomers rolle i klimaspørsmål. I en ny artikkel han har skrevet for on-line magasinet www.salon.com om Obamas klimaeksperter (som han priser høyt) skriver han om egne erfaringer med samfunnsøkonomer da han var involvert i Clintons miljøarbeide – og hvorfor (ifølge han) Clinton sluttet å lytte for mye til økonomer:

[..]The economists from the NEC, Council on Economic Advisers, and Treasury did everything in their power to weaken the [carbon emission] targets. Those of us pushing for the strongest targets thought there were two camps. I figured the economists would win, since their economic models inevitably overestimate the cost of action and underestimate the cost of inaction

During 1997, I helped oversee a study by five U.S. national laboratories that examined what an aggressive technology-based strategy built around energy efficiency and renewable energy could achieve in terms of emissions reductions. That "Five Lab Study" concluded that the United States could meet the most aggressive Kyoto target being considered without raising the nation's overall energy bill.

I remember Bill Clinton explaining at an October 1997 Georgetown conference why he ultimately ignored the advice of his economists. Clinton said his economic team had assured him that his balanced budget plan would be a job killer, so he pretty much took everything they said from that point on with a grain of salt. He concluded, "I'm convinced that the people in my Energy Department labs are absolutely right."

Forsiktig utprøving av “geoengineering”?

Wikipedia definerer geoengineering som “the deliberate modification of Earth's environment on a large scale "to suit human needs and promote habitability".”

Disse varierer fra planer om å sende speil opp i atmosfæren for å redusere mengden sollys som treffer planeten, til forslag om å dumpe sotpartikler der (samme grunn) til ønsker om å påvirke algevekst for å fange opp karbon og dumpe den i havet. Denne siste tanken står nå visstnok foran utprøving i mindre skala.

Avisa Independent fra Storbritannia rapporterer at en gruppe forskere fra India, Tyskland og Storbritannia planlegger å dumpe 20 tonn jernspon (? - “iron sulphate”) i et område på rundt 186 “square miles” (i underkant av 500 kvadratkilometer, hvis jeg regner rett) som ligger i havet et sted mellom Sør-Amerika og sørlige Afrika. Formålet er å se hvor stor algeoppblomstring dette forårsaker, og i hvilken grad algene vil synke og ta med seg karbon fra atmosfæren og “låse” denne på havdypet for de neste århundrene. Enkelte private selskaper har ønsket å bruke slik teknologi for å produsere salgbare klimakvoter. Foreløpig er planene satt på hold mens den tyske regjeringen gjennomfører juridiske og miljømessige vurderinger av forsøket. Enkelte miljøvernere er redde for konsekvensene for alt fra metanutslipp til endring av jordklodens varmeabsorbsjon (algene kan gjøre havene mørkere så de tar til seg mer solvarme).

Forsøk på en folkebevegelse for 350 ppm drivhusgasser i atmosfæren

Det uttalte målet til Kyoto protokollen er "stabilization of greenhouse gas concentrations in the atmosphere at a level that would prevent dangerous anthropogenic interference with the climate system." Ofte brukes en konsentrasjon i atmosfæren på 450 ppm som den “magiske grensen”, mens Stern rapporten mente dette ville bli for dyrt og foreslo 550. James Hansen, derimot, en kjent klimaforsker som arbeider for NASA, kom i fjor med en artikkel sammen med åtte andre forskere i "open access" fagtidsskriftet "The Open Atmospheric Science Journal", der de argumenterte for at vi må ned til 350ppm (fra dagens konsentrasjon på rundt 385).

If humanity wishes to preserve a planet similar to that on which civilization developed and to which life on earth is adapted, paleoclimate evidence and ongoing climate change suggest that CO2 will need to be reduced from its current 385 ppm to at most 350 ppm.

Artikkelen fikk en del oppmerksomhet – mye grunnet Hansens navn. Og nå ser jeg at noen har startet opp en imponerende ambisiøs og fancy “la oss starte en global folkebevegelse” side som forsøker å gjøre 350 ppm til et folkekrav. Siden deres har – enkelt nok – adressen www.350.org og et eksempel på stilen har du i youtube videoen deres her:

DN.no - Bommet grovt på oljeprisen

Gjennomsnittet av anslaget norske eksperter for et år siden ga for dagens oljepris var 130% over det prisnivået vi faktisk fikk.

Minnes også på den gamle vitsen om at man kan lese av en økonoms sans for humor ved å telle antall desimaler han inkluderer i prediksjonene sine: Gjennomsnittstipset oppgis å ha vært på 100,004795 dollar fatet.

Ser vi på prishistorikken til olje ser vi at prisen for et år siden var på 92 dollar, og at den da hadde steget med rundt 40 dollar i løpet av det foregående året. Med andre ord var snittestimatet omtrent der oljeprisen var da de predikerte, med høyeste gjett på 183 dollar og kun to under 45 dollar – som er dagens nivå.

DN.no - Bommet grovt på oljeprisen

Mindre CO2-hjelp fra havet

Et nytt studie viser at havet utenfor Japan de siste årene har tatt opp dramatisk mindre co2 enn tidligere (rundt 50% av tidligere nivåer). Dersom dette også gjelder andre havområder vil det bety at utslippskutt må komme raskere og være mer dramatiske for å unngå farlige klimaendringer: Vi kan tenke på atmosfæren som et badekar som fylles med drivhusgasser.Dersom havet tar til seg mindre CO2 er det som om proppen i badekaret settes tettere i, og da må kranen med menneskeskapte utslipp skrus raskere igjen for at ikke nivået i karet skal stige til farlige høyder. Viktige og ubesvarte spørsmål er om disse funnene også gjelder mer generelt enn havet utenfor Japan, om det er en trend eller en nivåendring, og hvor mye kraftigere utslippsreduksjoner dette vil kreve dersom vi fortsatt skal unngå en gjennomsnittlig temperaturøkning på mer enn 2 grader. Originalsak: Sea Absorbing Less Co2, Scientists Discover